Dikt 
og  
små historier

Det er vel to sentrale interesser jeg har hatt i mitt liv og som jeg har prøvd  å gjøre noe med, det ene er tegning og det andre er min interesse for å skrive. Ikke forsto jeg så mye av gramatikken, alle begrepene og så videre, men jeg likte å skrive. Sette ord ned på papiret. Det har fulgt meg hele livet og jeg  har i ulike sammenhenger brukt det skrevne ord. Skrevet en god del artikler og repotasjer, laget intervju o.l. Men også skrevet dikt, små historier og noveller. Innimellom har jeg så smått begynt på noe som skulle kanskje bli en roman, men det ble med forsøkene. Har deltatt på noen nettsider for skrivelysne, bl.a. poeten.no og forfatterne.com, sider for spesielt interesserte, skrivelysne mennesker. Flere av de som deltar på disse sidene er delvis eller helt etablerte forfattere, mens andre prøver lykken. Det føres en konstruktiv dialog mellom deltakerne, hvor en kommenterer hverandres bidrag, med råd og veiledning som kan gi en pekepinn om hva er   bra og hva som den enkelte føler ikke er så vellykket. På den måten utvikler du deg og også får inspirasjon til å ståpå. Selv om det ikke skulle 

 Legetimen

 Innhold

Litt om det som blir lagt ut her

bli det helt store, så er det spennende og konstruktivt å delta på slike sider.

Valerius, september 2004

 

av Karl Kristian Valerius Nilsen

01 Samvittigheten (sept. 2004) Dikt     En god del av det som jeg legger ut her på siden er ikke bestandig like godt bearbeidet, hvert fall ikke lest korrektur av andre. Ofte er det stykker som jeg har eller jobber med, enten som grov utkast eller som noe som jeg har delvis bearbeidet.

Så ingenting er helt ferdig materiale, og har ikke fått den språkvask med videre som jeg selv har forsøkt å foreta. Skal det leses sikkelig korrektur så er det andre som må foreta den. Da jeg jobbet i forlag hadde vi flere som foretok korrektur, utenom det forfatteren selv hadde foretatt. Enten ble det foretatt av de vi hadde som konsulenter på området eller sendt til andre 

som vi visste kunne gjøre jobben. Selv da, hente det at noe ble oversett. Spesielt kunne det skje under arbeidet med historisk materiale og fagstoff, hvor det var mange hensyn å ta, faglig og språklig.

Hvis du som leser disse historiene og diktene har kommentarer til dem, så send meg en mail. Noen har jeg fått en del kommentarer på, andre ikke. 

"Smak og behag kan diskuterer men ei forenes", sier jo et gammelt ordtak. Slik er det vel også med det skrevne ord. Jeg finner glede i å skrive og det er jo et godt utgangspukt.

Han bladde ukonsentrert fra side til side, uten egentlig å se hva som sto der eller bildene. Igjen så han på klokken. Hvor lenge skulle han vente? Spørsmålet ble hengende i lufta, mens irritasjonen økte i takt med tiden. En ung dame kom inn, hun gikk til luken. Skulle vel bare hente noe. Rundt han var det bare tomme stoler, ikke et menneske å se, bortsett hun som drev med sitt bak glassveggen. Han så hun reiste seg opp, hentet noe for så å sette seg igjen ved PC’n. Ellers var det unormalt stille, også tiden føltes som den hadde tatt pause. Han lot blikket enda en gang fange inn klokken på veggen. Enda et minutt hadde greid å nå sitt mål, og det neste var på tur. Han la fra seg bladet for å ta et nytt., igjen uten å egentlig kunne konsentrere seg om innholdet. Gjorde det mest i et forsøk på at noe skulle skje, at han slapp å vente.

Han reiste seg med en bestemt bevegelse, gikk med 

02 Knyttneven (sept. 2004) Novelle    
03 Legetimen (sept. 2004) Novelle    
04 Pisspottas endelikt 
(sept. 2004) Novelle
   
05 Fangeleir nr. 1 
(sept. 2004) Novelle
   
       

 

 

       
       
       
       
       
       
       
     

Samvittigheten

 raske skritt mot luken. Kvinnen bak glasset, vendte seg mot han. Hennes litt fyldige, runde ansikt så spørrende på han. ”Jeg hadde time her klokka ett, og nå er klokka kvart over, ” begynte han med en kvass tone i stemmen, ”jeg har ikke tid til dette…”

Damen bak luken prøvde i en vennlig tone å forklare at legen var alene, hadde mye å gjøre og at han dessverre var forsinket. Forsinket, det var da ikke hans problem at legen var forsinket, at han var alene. 

”Jeg kom hit i god tid, og det er bare meg som har sittet her hele tiden. Ingenting har skjedd, dette kan jeg ikke akseptere. Har jeg time klokka ett så har jeg time kokka ett!” Han la trykk på den siste setningen for å understreke viktigheten av punktlighet.

”Beklager så mye, men nå er han snart ferdig, så bare…” Han avbrøt henne og fortsatte, ”Snart kan være så mye. Dette har jeg ikke tid til så nå går jeg. La meg få en ny time.” 
”Ja, vel…jeg skal…” Han snudde seg om og gikk, ville ikke høre på hva hun hadde å si, men forlot legesenteret.

Det var varmt ute, og han kjente solen varmet godt, litt for godt. Gikk nedover gata, ned mot rundkjøringen for så og gå ned en trapp mot undergangen.  Hvorfor skulle han la seg dirigere på den måten, en avtale var en avtale. Bare for at det var snakk om en legetime, en lege som hadde god utdannelse, tjente godt, skulle han akseptere at han måtte vente, kanskje en halv time en time. Nei, han lot seg ikke dirigere og bli bestemt over på den måten. Det var jo heller ikke livet om å gjøre, bare noen papirer som skulle ordnes, en samtale med legen så skulle søknaden skrives.  Det kunne vente enda noen uker.

Han var både svett og varm, kjente ryggen var gjennomvåt av svette da han gikk inn døren og opp trappen. Han hørte stemmen til Kari: ”Er du her allerede…”Ja, ” svarte han, ganske kort i stemmen. ”Var det så fort gjort da?” Han kom inn i stuen og                                                                                 

                                                                                                      Mailadresse: valerius_hildonen@mac.com                                                                                                                                                                                                                                                                                                
Der er stunder 
jeg tenker, 
hvorfor 
skal 
jeg 

la 
andre ta 
del i den 
byrde jeg selv 

har skapt? 

Sten, for sten 
blir deres 
bør så 
så 

uendelig tung! 

Det fjell jeg 
bygger må... 

de klatrer 
mens 

jeg 
er tilskuer 
til deres slit. 

Har jeg lengre 
samvittighet 
til å leve 
slik?

Valerius

Knyttneven

forklarte henne hva som hadde skjedd, at det ikke ble noen time, han hadde bare gått.
”Men du kunne da ha ventet noen minutter til, det hadde ikke gjort noe fra eller til. Så hadde du vært ferdig med det.”  Hun hadde jo rett i det, noen minutter fra eller til, men egentlig hadde han ikke vært i humør til å gå i det hele tatt. Han var urolig, ja rastløs, det var det som plaget han, denne nagende uroen. Som om han var redd for noe, men han lot være å si noe, bare sa: ”Ja, kanskje. Men er det ikke godt å ha meg tilbake igjen da?”
”Å jo, kjære, det er det, virkelig” Hun møttearmene
hans og de ble stående tett inntil hverandre, han kjente varmen fra kroppen hennes, og leppene møttes i et langt kyss. Han merket intensiteten og at hun ville noe mer, ikke bare bli stående slik å kysse og holde rundt hverandre. ”Du…”, sa hun med varme i stemmen. ”Ja…”, hvisket han tilbake som om han forsto hva hun ville si.

  ”Du jeg har lyst på en røyk nå, har du ikke?” Hun møtte blikket hans i det hun hvilte over løftet seg opp med underarmene, og ble liggende slik og se han inn i øynene. Han nikket tilbake, kjente at han var gjennomvåt av svette, kroppen føltes klam, men samtidig hadde han en god følelse i kroppen. Håret hennes var vått og klistret seg til pannen og kinnene, hun var like varm som han.

”Kom da.” Han så hun reiste seg og han ble liggende å bare se på henne, den slanke kroppen som reiste seg og som beveget seg med raske, lette skritt ut av rommet. Han var rask med å følge etter henne, følte seg litt stiv og støl i det han gikk i mot badet og stuen. Hun hadde fått på seg badekåpen og gikk mot stuen. Han hentet den han brukte, så seg i speilet. Håret var gjennomvåt av svette, men det fikk så være. Han måtte smile med seg selv i det han gikk inn til henne der hun allerede hadde satt seg i sofaen og skjenket kaffe til dem begge to.

En uke senere var han dratt på et hotell for å holde et kurs. I det han passerte resepsjonen får han følgende beskjed:
”Johansen, det var kommet en beskjed tid deg.”
”Beskjed…å, takk skal du ha.”

”Å, maten smakte?”
”Nydelig”
”Ha fortsatt en hyggelig kveld.”
”Takk, for det.”

Han gikk mot heisen og tok enda et blikk på beskjeden han hadde fått. Han fikk ringe når han kom på rommet. Han så på klokkeslettet og så at hun hadde ringt for godt og vel en time siden, hun hadde sikkert fått beskjed at de satt og spiste i restauranten. Det kunne ikke være så viktig siden hun hadde latt være å be han komme til telefonen. Han måtte vente på heisen, det var mange som brukte heisen nå som det var ferdig med middagen. Enda var det morgendagen før han kunne pakke kofferten og reise hjem., ikke det han følte det hadde gått langt bedre enn han hadde tenkt seg. Hele programmet han hadde satt opp hadde gått så å si knirkefritt, noen små ting hadde det vært, men det var nå slik bestandig at det aldri klaffet hundre prosent. Så langt hadde han fått bare positive tilbakemeldinger fra deltakerne.

Han slo på lyset, da det var begynt å bli litt mørkt. Gikk og satte seg i stolen ved siden av senga og tok og løftet av røret. Slo nummeret, det ringte par ganger før hun tok telefonen.

”Kurt, er det deg?”
”Ja, jeg fikk beskjeden og er akkurat kommet inn på rommet…” Han hørte på stemmen hennes at ikke alt kunne være slik som det brukte og han kjente en indre uro komme sigende. ”Jeg tenkte jeg fikk ringe med engang, kjære…” fortsatte han for å berolige henne. ”…Hva er det…har det…”, han fikk ikke sakt mer før han hørte hun var på gråtet og ordene hun ville få fram kom ikke. ”Men kjære, hva er det, har det skjedd noe?” Stemmen hans ble fortviltet og han forsto at noe måtte det være. Hun gråt uten å få sakt noe.
”Kurt…det…”,
”Ja…”
”Alt er så vanskelig….”så brøt hun ut i gråt igjen.
”Hv…hvor…hvordan da…”
”Jeg skulle ønske du…du…var her…”
” Ja, men jeg kommer jo i morgen…”, prøvde han for å berolige henne.
”Nå…Kurt, ikke i morgen…”
”….har de..det skjedd noe…hva er det?” Han visste ikke helt hvordan han skulle få roet henne ned og han var fortvilet over at han enda ikke hadde fått vite hva det var som gjorde henne så fortvilet. Var de noe alvorlig eller var hun bare lei seg for at han var borte denne helgen.
”…Kurt, jeg er redd…jeg…”, hun begynte å gråte igjen, klarte ikke å få fram det hun ville si.
”…men, men, hva er du redd for, har det skjedd noe, noe alvorlig….som har gjort deg redd…kjære…”
Han ble mer urolig, dette var helt nytt for han, denne reaksjonen hennes, at hun var så fortvilet. Ikke hadde de kjent hverandre så lenge heller. Hva var det halvannen måned siden de traff hverandre.  Så hadde han måtte dra på dette kurset han skulle holde. Hun hadde sakt at det var helt i orden, det gikk så bra så., han trengte ikke å bekymre seg. Hun klarte seg hadde hun sakt. Så hadde de tatt farvel, og han hadde satt seg i bilen. Hun hadde kysset han på munnen enda engang før han rullet igjen vinduet og kjørte. Hun hadde stått på fortauet og vinket og smilt. Smilet hennes var det siste han så før han rundet svingen.

De hadde snakket senest sammen i morges, hatt en hyggelig prat og hun hadde ønsket han lykke til og sakt at hun var stolt av han.
 
”…nei…Kurt…ingenting har skjedd, jeg er bare så redd…redd, Kurt…” Hun greide å roe seg litt ned, men stemmen hørtes gråtkvalt ut og han kunne høre hun tørket tårene, som måtte ha rent nedover kinnene og ansiktet.
”Men hvorfor er du så redd da, vennen min…Jeg er jo bare her…”, han visste ikke enda hvorfor, hva hun var så redd for. ”…jeg vet ikke Kurt, jeg ble bare grepet av en slik angst…fryktelig angst…så, så, kom tårene…jeg…jeg skalv over hele kroppen…alt, alt, var bare helt forferdelig….”
”Har du hatt det slik før, Kari…at du, du har blitt så redd…”, han visste ikke riktig hva han skulle si, dette var helt nytt for han, at hun kunne reagerer på den måten., for ingenting. Ja, noe måtte det være, var det fordi han hadde reist, var her på hotellet eller hva var det. Hun hadde sakt at hun ikke bestandig hadde hatt det så enkelt, hadde fortalt litt om det, men det var så mye han ikke visste.  Han hadde forstått at hun kunne bli urolig og at det ikke hadde vært så enkelt for henne. Ja, hun hadde nevnt at hun kunne plages med nervene innimellom, men hadde understreket at han ikke måtte bli redd, være bekymret. Han hadde sakt at det gjorde ikke noe, det var ikke fremmed for han, dette med problemer og kanskje ikke ha det så lett bestandig, føle angst og være fortvilet. Men de hadde ikke utdypet det nærmere, der og da. Derfor komme denne reaksjonen hennes så overraskende på han. Hadde det skjedd noe som gjorde henne fortvilet, skjedd noe med hennes næreste, barna hennes, hadde det vært lettere å forstå.  Men nå, bare kommet fra nesten klar himmel, helt plutselig.

”Har du fått ny…”, hun stoppet opp fordi gråten kom igjen men klarte å si: ”ny time hos legen, Kurt?” Før hun gråt fortvilet igjen. ”Ny time hos…legen..”, nå forsto han ingenting., hva hadde dette med at hun gråt å gjøre. ”Jeg…jeg, forstår ikke Kari…ny time hos…hos legen?” Hvor var det hun ville henne?
”…forstår du…du…ikke, du var jo….”, ”Var, hvor?” Han ble enda mer forvirret og begynte å lure, hva som foregikk.
”Ja, ja…den mandagen, da du hadde time…husker du ikke det?” Nå gikk det opp for han hva hun mente, da han hadde gått fordi legen ikke tok han inn til rett tid. Men hvorfor tok hun opp dette nå, hva hadde det å gjøre med at hun gråt? ”Husker du…Kurt?” ”Ja, det gjør jeg da vennen, men hva har det med dette å gjøre at du gråter, jeg forstår ikke…Kari…” han skulle fortsette prøve å forklare henne at det ikke var noe å være redd for., men hun avbrøt han. ”…Kurt, det er ikke noe du ikke vil si, noe…”
 ”Ikke vil si…jeg forstår ikke…”.
”Ja, at ….at, du skulle til legen og…”
”Det var jo bare en vanlig legetime, Kari.” prøvde han å forklare henne. Han forsto det måtte være noe som hadde gjort henne bekymret og urolig. Han visste bare ikke hva, og at det kunne ha noe med legetimen å gjøre.
”…ja…men du var jo ikke hos legen…”
'
”Nei, jeg var ikke det…”, hvordan skulle han forklare henne for at hun ikke skulle bli bekymret ”…jeg orket ikke, der og da, Kari”, prøvde han.
Han hørte hun gråt igjen og fikk hikstet fram: ”Ja, akkurat….”
”At jeg ikke ville gå til legen den dagen?”
”Ja….Kurt!”
Det begynte å demre for han, hvorfor hun var blitt så bekymret for akkurat det. Hadde hun gått og tenkt at han vær redd for å gå til lengen, fordi han var redd for svaret han ville få. At det kanskje feilte han noe, noe alvorlig.
”Er du redd for at det er noe alvorlig fatt med meg…at jeg er syk…på en eller annen måte?”
”Ja, jeg begynte å tenke…tenke på, på hvorfor du ikke ville gå til legen, den dagen…jeg, jeg…”.
”Var redd for at det var noe jeg var redd for, skulle få vite noe jeg ikke ville vite…”
”Ja, Kurt…”
”Men kjære deg, det er jo ikke slik. Hvordan kunne du tenke slik, vennen min. Det feiler meg ingenting, det var ikke derfor jeg skulle til legen fordi det var noe galt fatt. Å, vennen min, hvordan kunne du tenke sånn, kjære, kjære deg, Kari?”
”Jeg, jeg bare begynte å tenke…”, han hørte hun ble roligere i stemmen, ”…tenkte og så kom tårene, jeg tenkte du ville, ville skåne meg. Ikke si noe, at det var noe galt.”
”Å, huff da, vennen min. Det er jo ingenting galt med meg.”
”…nei, det er bare jeg som, som begynte å tenkte. Bli fortvilet og…”
”Jeg forstår, jeg ble jo redd selv for hva som hadde skjedd…”
”Ingenting har skjedd, bare at jeg var blitt så redd…”
”Men er det bedre nå, kjære?"
”Ja, elsker du meg?”
”Elsker deg av hele mitt hjerte, Kari!”
”Selv om jeg er litt tøvete…av meg, Kurt?”
”Selv da, Kari, elsker jeg deg og enda mer da!”
”Kan vi ikke snakke om noe annet nå, kjære?”
”Selvfølgelig kan vi det…”  

 

til innhold

av Karl Kristian Valerius Nilsen

Det var tidlig på dagen enda, sola hadde ikke fått skikkelig tak, den gled sakte innimellom restene av skyer som hadde gjort jobben sin før noen hadde våknet. Nå trengte regnvannet seg videre til alt som vokste og grodde. De reiste på seg etter nattens dvale, stolte sto de der med glinsende regndråper på sin kropp. Til tonene fra morgenfriske fugler hadde en ny dag våknet til liv. Det var også andre som hadde våknet, mennesker som var på vei til et eller annet, de hadde fått i seg morgenkaffen. Hadde det travel i de tidlige morgentimene fordi der var andre som ventet, ventet på at de skulle stå klar til å begynne en ny arbeidsøkt.

De kastet seg på sykkelen og syklet, mens andre gikk, gjennom bygda og ned til sentrum hvor det meste av aktivitet foregikk. Her samlet de seg, alle som hadde noe å gjøre. Bortsett fra de som drev oppe på gårdene, de som hadde kyr og annet kreatur på fjøset. Andre igjen, hadde lagt bak seg strevet og slitet og lot tankene og minnene råde hverdagen. Eller så fulgte de med i den nye tid, og så vemodig på det som skjedde og hadde lite eller ingen tro på framtiden. De hadde gitt sitt bidrag, til veksten og det som nå var.

I et av de øverste gårdene var det lenge siden det hadde vært stor aktivitet, men enda kunne en se en gammel mann, stå øverst ved låven og klyve ved. Det var kraft enda i de kraftige nevene, der han hevet øksa og lot kraften vokse til den traff vedkubben. Nå i dag, var det ingen som sto der å klyvde ved, derfor sto øksa i hoggstabben klar til bruk. Til tross for at det var mange år siden gården hadde vært i drift med en stor buskap, så var den godt vedlikeholdt. De gamle veggene både i fjøs og våningshuset hadde fått sine strøk med maling opp igjennom årene, og det var ikke mange år siden det skjedde sist. Ellers var det ryddig og fint hvor enn du gikk.

Denne morgenen var likevel ikke lik de andre for den gamle mannen. Han hadde knapt fått kjelen på plata før det skjedde. Nå sto han foran guttungen, blikket hans skar seg inn i øynene på guttungen, samtidig som blikket fortsatte å saumfare den spede kroppen, som satt der foran han på pinnestolen. En kropp som besto mest av skinn og bein, og hvor klærne hang bare på kroppen hans. Stakkars skapning, tenkte gamlingen. Hvordan kunne en sånn kar gjøre så mye, forbanna jævelskap? Selv om sinnet i han var på kokepunktet, og han kjente han var ildrød langt opp i hårrota, følte han en viss medlidenhet med guttvalpen. Nei, guttungen måtte ta ansvar for sine egne handlinger, for all djevelskapen han hadde stelt i stand. Men samtidig tenkte han, hvordan kunne en sånn her skapning stelle i stand så mye djevelskap, tenkte gamlingen med seg selv.

Guttungen krøp mer og mer sammen og ventet på at det verste skulle skje, han ventet på dommen, på at han skulle få en sikkelig overhøvling, ja kanskje juling også. Det ville ikke være første gangen. Det truende og gjennomborende blikket til gamlingen, torde han ikke møte, blikket hans vek unna. Med bøyd hode satt han der, ja, nesten helt sammenkroket på stolen. Han kjente han skalv, slik han før hadde gjort, når han måtte tåle kjeftingen og slagene. Slik hadde han sittet en god stund nå, der på pinnestolen, på kjøkkenet til gamlingen. - Gamlingen, tenkte han, ja, de kalte han det, ungdommen. Han skulle være tøff, det var ingenting annet som var akseptabelt. Men han visste så inderlig godt at nå, slik han satt der å skalv, var det ikke så mye av den tøffheten han stadig måtte demonstrere i kameratflokken.

Gamlingen, sto over han, men sa ikke noe. Han så at guttungen var redd, der han satt.

- Samvittigheta gnager nok, tenkte gamlingen og han skulle la han få kjenne den, enda en stund! Før det avgjørende slaget. Handa han hadde hvilende på bordet, lå knyttet, den var stor og kraftig bygd. Klar til slag om nødvendig. Det ville ikke være første gangen. Ikke det, han var ikke den som brukte den unødig, langt derifra. Det hadde da hent at han hadde brukt den og den som hadde fått kjenne den, hadde fått virkelig føle kraften som lå i den. Nå lot han den bare ligge der på bordkanten som en advarsel.

Guttungen merket at gamlingen var hesten helt oppe i ansiktet hans, der han nå satt framoverbøyd i stolen foran han. Han skimtet den truende, knyttende neven. Hver gang han så den beveget seg, aldri så lite, rykket han til. Redd for at gamlingen skulle slå. De kraftige fingrene til gamlingen, som gravde seg dypt inn i håndflaten. Knoklene var spente og klar til hugg, tommelen var trukket inn og dekket av peke- og langfingeren, som strammet rundt, det øverste leddet på tommelen, det var bare oversiden som vistes. Guttungen forsto godt at et slag fra den handa ville svi, noe sikkelig.

Gamlingen så hvordan guttungen skvatt til for hver gang han rørte litt på den knyttede neven. – Han var redd nå, redd for hva som skulle skje. Men gamlingen hadde god tid han, guttungen kunne sitte der, bare å pines, enda en stund. Det hadde han godt av. Slik ble de sittende, guttungen på den ene stolen og gamlingen på den andre, rett ovenfor hverandre satt de, uten at et ord ble sakt mellom dem.

Guttungen satt der, tenkte hvordan dette skulle enda, om det var en mulighet til å slippe det han kunne vente seg. Situasjonen var så truende at han hadde ikke noen illusjoner om at han skulle slippe billig fra denne situasjonen. Det var hans egen feil, det visste han, så inderlig godt. Første gangen var det heller ikke at han var havnet opp i en slik situasjon, kanskje ikke så dramatisk. Å jo, det hadde hent, han hadde fått kjenne slagene, ja, riset også og det som verre var. Det var mye han hadde måtte bite i seg, veldig mye. Han kom i tanke på om det var mulig å få tilgivelse, fantes det noe som kunne gi han det. – Nei, ikke han, ikke det, presten snakket om tilgivelse, det hadde han fått med seg nå som han gikk til konfirmasjonsundervisningen. For øvrig var det ikke så mye han fikk med seg, han brydde seg ikke, skulle være lik de andre, like tøff og ufølsom. Det var helt andre ting de tenkte på. Bortsett fra pengene de hadde i vente. Penger ja, nei, han var ikke optimistisk i så måte. Det ville ikke være mye å hente, ikke hva de andre kunne fortelle og berette om. Selvfølgelig la han på litt, for ikke å være dårligere. Sannheten var en helt annen. Ja, sannheten, den var ikke lett å forholde seg til.

Det fantes ikke noen mulighet, tenkte han, dette kunne han ikke han vri seg unna. Ikke nå, som han var tatt på fersken. Det nyttet bare ikke. Han fikk ta det som kom, uansett. Selv om gamlingen var sint, ja, fly forbanna, truet med sin styrke, den knyttede knyttneven, så skulle han vel tåle det som kom. Men redd, det var han, drittredd, og den dårlige samvittigheten slet og rev i han. Den kom alltid der, selv om han skulle være så utrolig tøff. Hvert fall ovenfor kameratgjengen, så var han ikke så tøff, ikke nå hvert fall.

Gamlingen hadde sittet der, taus og sett på guttungen, han hadde ikke gjort en bevegelse, bare sittet der med den knyttende hånden, på bordkanten, like opp i ansiktet på guttungen. Klare til slag! Men kunne han, slå en sånn stakkarslig og spe guttunge, nei, det kunne han ikke. Det var andre som skulle ha kjent slaget, som hadde trengt å fått sikkelig juling. Tilfeldig var det jo ikke at denne guttungen, ja, han begynte jo å bli voksen, satt her. Ikke det, det var første gang det hadde skjedd hos gamlingen, men han hadde hørt og fulgt med. Andre hadde fått merke rampestrekene både til han og andre. Gamlingen hadde også lest og hørt om andre, som det begynte på denne måten og utviklet seg til, ja, noe langt verre. Vold, mord og et liv i elendighet, fengsel…Hvilken framtid? tenkte han, med seg selv. Nei, han fikk få en ende på dette, med mild stemme spurte han guttungen:

- Så faren din drekk fortsatt?

Guttungen kvakk til, hva var dette for noe, hvorfor spurte gamlingen om det, at faren hans drakk. Han visste ikke hva han skulle si, det kom så overrumplende på han, spørsmålet.

- Gjør han ikke? Kom det fra gamlingen som ikke hadde fått noe svar. Guttungen nikket, han følte han kunne ikke annet. Han visste selvfølgelig at faren drakk, hvordan det var hjemme når han kom full hjem og alt det der. Her hadde han sittet å ventet på å få det slaget, av den truende knyttneven og så spurte gamlingen om faren hans drakk, hva var dette for noe?

- Ja, det var det jeg alltid har visst, at faren din drakk, og ikke lite heller, fortsatte gamlingen. - Det kan ikke være lett og ha en far som stadig kommer full hjem, for ikke å snakke om mor deres som må leve i et slikt helvete, ikke sant, Magnus?

- Nei, kom det spakt fra guttungen, han visste ikke hva han skulle si. Her hadde han sittet livredd for å få den overhøvligen for det han hadde gjort. Det hadde vært helt på sin plass, ikke noe rart gamlingen hadde blitt sint på han. Han fortjente sin straff, ja, om han hadde slått han, rundhjult han, slik faren ofte gjorde, så var det fortjent. Han oppførte seg ikke bestandig som mor beste barn, gjort mye jævelskap hadde han, så han fikk som fortjent. Men dette hadde han ikke ventet. Sakte lot han blikket møte gamlingens, for første gang møttes øyene deres.

- Ja, du må ikke tro at jeg ikke har visst, hvordan far du har. For en jævla drittsekk han har vært mot mor di og dere unger. Den som i dag skulle ha hatt juling var faren din, og en dag kommer han nok til å få det, om ikke fra min knyttneve men noen andres.

Guttungen så smilet som vokste i gamlingens ansikt, et vennlig smil som møtte han.

- Du er kanskje også kaffetørst, ikke sant?

- Jo, kom det spakt fra guttungen.

- Da tar vi oss en kaffetår. Du skjønner at disse knyttnevene har vært nyttig til så mye, ja, det har hendt de har sloss også, men det har vært når det trengtes. Men stort sett har de vært til for å gjøre en jobb. Men nå begynner de å bli slitne, både nevene og hele gubben. Ja, så slitne at det hadde vært godt med en håndstrekning innimellom. Som du sikkert vet så har jeg vært alene i noen år, det kan bli ensomt innimellom, sitte her alene.

Gutten sa ingenting, bare lyttet til denne gamlingen som han var så redd for, men nå, ja, han visste ikke riktig, han hadde aldri opplevd noe lignende fra en mann og ikke faren sin. Ja, mor hans var noe annet, men det var jo mora hans.

- Du skjønner det hadde vært godt med litt selskap innimellom og ikke minst en håndstekning, og jeg tror du er en sikkelig real kar, hadde det ikke vært for faren din som prøver å gjøre deg til noe annet med all drikkinga hans og den jævelskapen som han driver på med, ikke minst mot deg, søsknene dine og mor di. Hva sier du gutten min, jobben er din om du vil?

Hva skulle han si, han ble bare sittende, lettet, ja, han følte han svevde og kjente at munnvikene vokste seg til et stort smil, litt beskjedent men likevel.

- Vær så god, her er kaffen, drikk nå, det trenger du.

 

til innhold

Pisspottas endelikt

Fangeleir nr. 1

av Karl Kristian Valerius Nilsen

av Karl Kristian Valerius Nilsen

Plutselig kom ho Mathilda til å tenke på guttungen, der ho sto å skylte klærne i bekken. Kald på hendene var ho blitt, der ho skyldte og vrei opp klessvasken flere ganger til det ikke var en såperest igjen. Det var bare den klukkende lyden fra bekken og den svale vinden som brøt stillheten.
 – I himmelens navn, hvor var det blitt av litjekaren, tenkte ho, han kunne ikke ha kommet seg lagt av gårde. Han va jo her førr bare et øyeblekk sia.

Store karen var han nu ikke, satt på potta gjorde han enda. Men han var flink til å stabb av gårde, gikk som en kar om det var så om å gjøre. Det var jo ikke læng sia ho hørte han gå der, smånynne på ett eller anna. Småprate me sæ sjøl, som han brukt, når han hadde det trivelig. I si eiga lille verden. Men nu va det heilt stille, ikke ein lyd å hør. Ho lot klesvask, være klesvask, den kunn vent, verre va det med litlelkaren, tænk om…Nei, ho torde ikke tænk sånn.

Likevel ho mått ta sæ ein tur nedover bekken. Længer nede vokste det tett krattskog, så det var umulig å se om det var nån dær. Hvert fall ikke ein liten kar som han, Litlje Johan, ja, dæm kalt han det, Johan het faren hennes og så ble det te at han sku het Johan. Det hadde ho bestæmt. Å, han Johan, faren hennes, som hadde drokna på sjøen da ho bare var, ja, ikke gammlarere enn det han Litlje Johan va nå, herregud, tenk om… Ho, kjente ho ble både kald og varm i kroppen ved tanken, der ho begav sæ inn i krattskogen langs bekken, speida og så, men ho fikk ikke syne på han.
– Johan, Johan! Ropte ho, i håp om at han sku hør. Men det var like stille. Ho kjeik innmellom trær’n, og så ned på bekken som smaug stille nedover, men han va ikke å sjå. Heldigvis tænkt ho, da ho hadde kava seg gjennom krattskogen og kom ut i åpent lende. På annersia av bekken kunn han no ikke ha komme, nei, det var ikke muli’. Ho speida ned mot munningen og langs fjæra, det var heldigvis oversiktlig, så ho kunne se alt herfra. Ja, det einaste var naustet, han kunn ha rota seg dit ned, kunne aldri vit. - Sjøen, tænk om han hadde…Ho sprang ned mot naustet, samtidig som ho speida utover jord’an. Han kunn jo ha gjømt sæ i græsse, så ho ikke så han. De hadde enda ikke begynt med slåtta, så græsse hadde vokse sæ høyt. Ein så liten krabat som han Litje Johan, vill kun gjæm sæ i mellom græsståan.
 – Johan, ropt ho, kor e du?

Ho kom noe andpusten ne til naustet, runda hjørnet men så ikke noe til ungen. Ho fekk ta sæ en tur langs fjæra, for å være på den sekre sia. Det var langt ne hit og ho hadde sakt til han at han ikke fekk lov å gå hit ne, uten at nån voksne va me han. Men unger, tenkte ho, en kunne aldri vite. Ho visst me sæ sjøl hvordan det va, ho hadde jo vært unge sjøl, en gang førr lenge sia. Ho sukka lettet da ho ikke kun se han heller der. Så da hadde han ikke gått ne hit, te sjøen. – Takk og pris førr det, tenke ho og følte sæ litt lætta. – Men, i himmelens navn var det blitt av han, ho ropte igjen, men det var stille som i grava. Bare han kun gi lyd fra sæ, så ho visste at han va i live.

Hadde han gått inn, nei, døra va låst. Men fjøse da, kunn han få opp fjøsdøra? Ho sprang opp bakkan, måtte sjække, kanskje han hadde rota sæ inn i fjøse, inn hos ho Dagros…eller inn i hønsebingen. Sauan va på fjelle, så dær sto det tomt. Noe tungpusta, nærma ho sæ fjøse, på nordenden av fjøse sto utedoen. Fjøsdøra sto så vidt på gløtt, - Va han der inne? tæng ho. Ho åpna døra forsiktig og gjekk inn, han hørte hønan småklakla og at ho Dagros fløtt på sæ, ellers va det stille. Ho åpna døra inn te dæm, så ingenting, gjekk inn og kjeik mellom båsan, dær va det ingenting å sjå. Strauk ho Dagros i det ho kjeik innimellom. – Har du sett han Litje Johan, du da? Sport ho, for liksom trøst sæ sjøl. 

Gubben va dratt på sjøen tidlig om morran, og var ikke hjæmme før i ettermiddag, så han kun ikke hjælp ho. Det her måtte ho klare sjøl, sånn var det bare. Litje Johan, va ikke å sjå, nån stea., hvert fall ikke her inne i fjøse. På låven hadde han ikke komme sæ, det var ho sekker på.

Men tænk om han hadde gått oppover lia, komme sæ opp te torvmyra? Herregud, tænkt ho, kanskje ramla ne i en av de damman dær. Ho kom sæ ut av fjøse i en fart, tok ei runde rundt fjøse, førr sekkerhetsskyld, og så bar det oppover bakkan. Det va nån berghylla ho måtte passer, men det var ikke rare greian. Da ho va på toppen av dæm kunne ho speide utover, helt opp til fjellkanten som stupte ned mot det flate, myrlente terrenget som omgav gården deres og helt ned mot sjøen og fjorden. Det va smått med skog, bare innerst mot fjelle og i åskammen mot øst, var det bjørkeskog. Men så langt kunne han ikke ha rokke å komme, ja, det va næsten usannsynlig at han hadde komme hit opp også, men førr å være på den sekre sia, så…

Torvmyra lå rett neførr henne og hun speide utover, den var ikke stor, men stor nok førr ein liten guttonga som han Litje Johan. Ho så ingenting, men førr å være på den sekre sia, så tok ho sæ en runde. Så ned i vær myrdamm som hadde danna sæ etter at de hadde grav ut torva og satt den til tørk.  Ho gjekk sakte rundt hele torvmyra, så nøye i dammane, ned i det svartbrune vannet. Men det var ikke nåkka å se. Ja, han kunne ha ramla nedi og blitt borte så det ikke var mulig å se han med det blåtte øye. Det gikk kalt nedover ryggen på henne der hun gjekk å speida. Hun kjente gråten og fortvilelsen komme.

Nei, ho fekk gå ne igjen, kanskje han va dukka opp heime og lurte på kor ho va blitt av, kunne aldri vite. Stakkars ungen, tenkte ho, der ho begav sæ nedover bakkan igjen og mot gården og huset. Ho så sæ rundt omkring, ned mot bekken, som lå i åpent lende på øversia av huset. Ho valte å gå langs med bekken for sikkerhets skyld, kunne aldri vite. Alt måtte skjækkes. Men ongen var og ble borte. – Kor kunne det blitt av han, stakkar!

Ho visste ikke si arme rå, det hele hadde tatt på sånn at nå måtte ho en tur på utedoen. Ho klarte ikke å vente, det tok ikke lange tia, så fikk ho gå ein runde te hvis han ikke dukka opp. Ho gjekk mot utendoen og så at hespa ikke var på kroken, hadde gubben glemt det, det var ikke vanlig, det da. Ho åpna dørra og der, satt det, med store runde øva og med et stort smil om munnen.
-  Nå kan du kast potta, æ drit på utedoen æ, mamma!
-  Ka, ka sier du… ho Matilda visste ikke ka ho skulle si, ho var helt fra sæ av glede, ja en blanding av glede og sjokk. Der satt sannelig poden, på utedoen, kordan kunne ho tænk sæ at han hadde gått dit., han som kvia sæ førr å sætt sæ på potta.
-          Å, kjære, kjære glunten min, e det hær du sitt! Sa ho mens tåran trilla og hun omfavna den lille ongen sin.
-  Men, mamma, hvorfor gråter du?
-  Å, æ e så gla førr å se dæ…
-  Hær på do…
-  Ja, og’ongen min, her på do
-  Ska vi kast potta, mamma
-  Ja, ja, det skal vi., vi knus ho så ingen finn ho igjæn.
-  Æ skal skit og pess på utedoen.
-  Skit og pess så mye du vil, bare mamma vet korr du e…

De hadde sakt det skulle passe på oss. – Passe på! tenkte jeg, ja, det var akkurat det de gjorde. De passet ikke bare på oss, hvor enn du gikk så ble vi direkte overvåket. De holdt øye med deg, hele tiden. Var det ikke den ene, ja, så var det den andre, som med et årvåkent blikk fulgte hver bevegelse vi gjorde. Du skulle ikke gjøre mye galt før de var der, med sine velmente spørsmål, sin fine, myke stemme. Ikke rart vi kunne ble sint iblant, eitrende sint. Hvorfor kunne vi ikke gjøre hva vi ville, gå hvor vi ville? Nei, det kunne vi ikke, vi måtte holde oss innenfor de grensene de hadde satt. Ja, vi kunne stå der, se ut mellom sprinklene, bare står der, urørlige å se. Se på verden utenfor, det kunne vi. Det var tillatt, men ikke noe mer.

Gjerdene var også så høye at det var ikke hensikt å prøve engang. Det hadde hent noen hadde prøvd, men det ble avverget raskt. Vokterne grep inn og satt en stopper for forsøket. Etter på fikk vi høre hvor farlig det var, ja, det var snakk om at liv kunne gå tapt der ute. Så det ble fort stopp på slike forsøk.

De hadde regler også, mange regler, det hørte vi om stadig vekk. Når vi satt samlet og skulle få vite hva dagens gjøremål var. Da satt vi der, alle sammen, rundt i en ring, noen alene andre sammen med en av de som passet på oss. De smilte, det gjorde de, de prøvde å være så hyggelige. Så vennlige. Stemmen deres og smilet deres var så påklistret noen ganger, at det var vemmelig å se på. Men du skulle ikke protestere, si i fra, for da ble tonen en annen. Å, du verden så slem du var. Eide ikke oppdragelse, det var det du ikke gjorde da. Så derfor holdt du som regel kjeft. Det hente da at noen begynte og hyl skrike, det var ikke godt å si hvorfor, de bare skrek, stakkar. Da kom de styrtende og skulle få roet ned vedkommende. Hva hadde skjedd, hvorfor skrek vedkommende, hadde noen gjort noe? Tusen spørsmål og få svar.

Ikke så rart, tenkte jeg, du kunne fort bli både deprimert og ikke minst sorgfull. Derfor prøvde vi som var der, holde sammen, trøste hverandre når det var som verst. Men det hente at noen saboterte, ødela samholdet, gikk sine egne veier og smisket med vokterne. Det kunne bli konflikter av sånt, og tærte på samholdet, fellesskapet.

Da var det at det ble dannet grupper og klikker som sto lang fra hverandre, og hadde ikke spesiell kontakt med hverandre. Hvert fall ikke så lenge konfliktene varte.

Verst var det når vi skulle spise, da måtte vi – det hadde de bestemt – sitte helt stille, ikke prate, bare spise pent og pyntelig. Det var regelen, loven. - Å, her skulle vi være, i mange, mange år enda, tenkte jeg med meg selv. Hvilken skjebne?

Men det hente vi fikk gå på tur, men da i flokk og følge. Det var nøye organisert og planlagt. Når det var litt mye styr og mas, og veien var farlig, så derfor ble vi bundet sammen i en lang rekke. Da var det umulig å prøve engang på å gå andre veier enn det som var bestemt. Nei, vi måtte holde rekka. Det var veldig nøye sånn.
Når vi var framme ved det oppsatte målet, var alt velorganisert, i den minste detalj, så det var ikke snakk om noe slingringsmonn. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene og fantasien. Det hadde de, som passet på oss, vokterne nøye vurdert og funnet ut hva som var best for oss. Ingen spurte hva ville, jo, det hente da, men at vi ble hørt, nei, det var sjeldent. Hva som var riktig og galt og så videre det var bare de som visste, de hadde kunnskapen og ikke minst makta.

Utenfor leiren var det stille og rolig som oftest, kanskje noen eldre mennesker som kom gående forbi, prøvde å smile vennlig. Ja, nesten medlidende på oss som var innenfor. Det hente noen snakket til oss, med det var sjeldent, som regel smugtittet de, og hastet fort videre. Alle de andre var ikke der ikke når vi måtte være i leiren. Ja, det hente det kom noen kjørende med det var i forbindelse med en jobb de hadde å utføre.

Vi kunne høre trafikken fra det travle livet i sentrum, biltrafikken og lyden av maskiner og annet som drev maskineriet i gang. Det var der de var alle sammen, de andre, de som hadde en viss frihet. Frihet, det var vel litt drøyt sakt. De var også tvunget til å jobbe, slite, dagen lang.  Det var bare slik det var, alle som kunne måtte det. Ja, ja, det hente at der var noen som ikke gjorde det, men de måtte også ta følgende av sine valg. Det var noe annet med oss, vi hadde ikke noe valg. Vi var tvunget til å bli innestengt på leirområdet, bak gjerdene. Med unntak av de gangene, som jeg har nevnt, gikk vi utenfor under streng bevoktning.

Heldigvis var det ikke noe form for tortur eller annen form for avstraffelse. Det var det ikke lov til. Sånn sett var vi heldige, da. Hadde jo hørt noen ganger de eldre, snakket om krigen, om fangeleirene, hvor mennesker ble torturert og brent. Ja, det hente vi, oss i mellom, kunne fantasere om hva som ville skje, om vi tøyet grensene. Hvilken straff som ville møte oss? Det var rom i brakken, felleshuset som vi ikke visste hva var til, som vi ikke hadde noen adgang til. Så en kunne aldri vite. Noen ble jo borte i dagevis, uten at vi helt visste grunnen. Ja, de sa det var slik og slik, men når de var tilbake, fikk vi ikke noe ut av den enkelte. De var tause om det som hadde skjedd. Det var heller ikke bestandig de fortalte sannheten. Så en kunne absolutt lure.

Det hadde også hent at noen måtte sendes med sykebil til sykehuset eller legen. Da var det et ramaskrik, uten like, alle vokterne hylte og skrek og var helt over seg av fortvilelse. De hysjet oss vekk, vi andre skulle verken se eller høre. Det hadde tydeligvis skjedd noe. Ja, enkelte kunne fortelle de forferdeligste historiene, om hva som hadde skjedd, om voktere som hadde drevet, ja, jeg skal ikke si noe mer. Orker ikke å tenkte på det engang.

Senere skulle vi bli overflyttet til andre leire, der var det litt friere og vi kunne mer bestemme selv. Men det var også en del av systemet, som vi måtte igjennom. Det var så lenge til, det skjedde at det var ikke noe å tenke på engang. Ikke nå, nå måtte en greie seg så godt en kunne, ta en dag av gangen.

Det var noen ganger jeg tenkte på de som hadde vært før oss, de hadde hatt det på en helt annen måte. Jeg hadde hørt historiene deres, da lyttet jeg med spisse ører. Da kunne en snakke om frihet, om det å kunne være seg selv, uten å bli overvåket og kontrollert. Der kunne utvikle sin fantasi, den fantasien, som ble fratatt oss på en så brutal og hensynsløs måte. Det var vokterne som tenkte for oss, sa hvordan ting skulle gjøres, ingenting var overlatt til tilfeldighetene og oss.

Det var en ny dag, jeg hadde fått i meg litt mat, frokost. Det var da jeg sa, eller spurte:
- Mamma, må jeg i barnehagen i dag også?

- Du må nok det vennen min.

Nyttet det å protestere, hvorfor skulle jeg ha en mor og far, det lurte jeg ofte på. 

 

til innhold

 

 

til innhold