AV VALERIUS 27. NOV. 2003 

FUNDAMENTAL.NET
var en debattside om innvandring, kulturforskjeller, funksjonshemninger og så videre.

Jeg bidro med en rekke artikler på sidene, også illustrasjoner. I tillegg til å skrive en rekke hovedinnlegg om blant annet funksjonshemmede og deres hverdag så deltok jeg aktivt i debattene.  
Shabana Reham som jobbet som journalist for Dagbladet i den tiden og som var kjent som    stand-up komiker jobbet i den tiden som redaktør for denne siden., men overlot redaktør stolen til en annen journalist.                   

PROFF OG SANDEFJORD
Tilfeldigheter gjorde at jeg og Tor Oskar utvekselt e-post adresser og kom på den måten i kontakt

Livssyn
Høsten 2002 endret mye av mine holdninger til livet, jeg hadde da på begynnelsen av nittitallet endelig kommet i kontakt med min sønn, som nok gjorde at jeg hadde begynt å tenke på hvilket liv jeg førte. Han som hadde vokst opp i en prestefamilie, som adoptivbarn, og når jeg traff han i en alder av førti år, gjorde inntrykk på meg. Han skulle begynne med sin teologiske utdannelse i den tiden. Og i dag er han misjonær i Mongolia sammen med sin familie.

Sist gang jeg så han før det var da han var knappe et år gammel, så det ble en stor opplevelse å få mulighet til å treffe han igjen. Et barn du ikke visste levde eller hvordan hadde det. Så jeg kom vel inn i en prosess som skulle endre mye av mitt liv på den tiden.                                

13. July 2004 02:55:08

Barneskolen i Smørfjord, da jeg gikk i 4. klasse

Av innvandrerslekt til Troms og Finnmark
For det første så er kommer jeg fra en ganske stor slekt, som har samiske, finske og noe russisk blod i årene. Ja, det skal også, ifølge noen kilder, antageligvis også være litt taterblod i årene. Da der er en Sjödin som flakket mye i Nord-Norge og som også skal ha reist landet rundt som håndverker. Denne karen havet etter hvert i Kvalsund kommune, og ble en av røttene til min farmor. Min mormor var født i Litsa på Kolahalvøya i Russland. Min min morfar var sønn av finske innvandere til bl.a. Tana kommune, og på min fars side er det både samisk og finsk blod i årene. 

Jeg kan ikke si at vi har så veldig mye, rent norsk blod ... heldigvis. Som du sikkert har oppdaget så har jeg stor interesse for slektsgranskning. Har drevet med det i en del år, helt på hobbybasis vel og merke. Gjennom mine egne studier og ved hjelp av andres sine notater har jeg kommet ganske lagt. I Finland - på min mors side snakker vi om på slutten av 1600-tallet.

Men jeg har også hjulpet andre med sine røtter, og funnet spor av både det ene og andre. Min datters morslekt er stor. En annen slekt fulgte jeg langt inn i Sveige som hadde havnet på Senja med tid og stunder. Har også fulgt grener langt inn i Sogn og Fjordane, rota litt i Møre og Romsdal, Trøndelag og Oppland og Hedemark... og sist, men ikke minst her i Stavanger og på Finnøy, og rundt omkring i Rogaland.

Se mer om min slekt på SLEKTENS GANG
Til innhold

Skytte med sterk Vekt
Så det er en side ved meg, jeg er jo født like oppunder jul (22. desember 1951, ca. 5 minutter over midnatt (norsk tid) i Friarfjord, Lebesby kommune, Finnmark.

Jeg er med andre ord et grensebarn i astrologisk forstand, helt på grensen av skytten og en grad fra steinbukken. Asedanten har jeg i vekten, hvor også mange av planetene har funnet plass (månen, mars, ); jeg beveger meg i det "indre jeg" og er veldig filosofisk anlagt.
Til innhold

Astrologi og psykologi
Jeg har hatt stor interesse for psykologi, fordi mennesker og deres sjelsliv har opptatt meg veldig mye. Astrologien hadde mye av analysen i seg, noe som også jeg finner psykologien også har mye av den samme måten å tenkte på. Det og på en måte klassifisere ulike karaktertrekk. Det var vel akkurat det i astrologien som  fenget meg i sin tid.

Det hele begynte kanskje med at jeg alltid har studert mennesker, sittet å lyttet til de voksne som barn, og senere i gangske ung alder begynte å feste personlighetene til papiret. Fange opp øyeblikket i en stek. Alltid søkt det som skjuler seg bak den masken vi bærer, spurt meg, hvem er du?

ANALYSENS TIDSALDER
Så fra omkring jeg var nærmere 20 år begynte jeg for meg selv å lese Freud, Jung og alle disse banebrytende psykologene. I tillegg tok jeg for meg filosofiens historie, ble også nysgjerrig på dette med astrologi, ikke som spådomskunst, det å se inn i framtiden. Men den analytiske metoden en brukte fanget min interesse. Metoden lignet veldig på psykoanalysens tenkning, kanskje det var fra astrologien de hentet sine ideer og tanker? Slik som Jung med sine arketyper...

HVORFOR SKOLEN?
I skolen hadde jeg stor interesse for alt mulig, men fikk ikke de beste karakterer. Min litt yngre bror, kanskje satte en demper på skolen,  da han presterte å kunne lese før jeg var ferdig med de første sidene i ABC'en og han ikke skulle begynne på skolen før jeg var ferdig med første klasse. 
Når du ser at en som aldri har vært innenfor skoledøra leser som en voksen mann, og selv sliter med å få bokstaver å bli til ord, få noe fornuftig ut av det, da blir du liksom noe motlaus. 

UTENFOR SKOLEPORTEN VÅKNET INTERESSENE
Så jeg begynte for alvor å studere etter at jeg var ferdig med skolen, da først tok jeg sikkelig fatt, og har studert siden. Det var vel dette prestasjonsjaget, det at du skulle bevise at du var noe. Vi pugget jo salmevers, måtte sitte igjen om vi ikke kunne dem. Nederlaget for å mislykkes ble jo en viktig del av skolens verden. Skolen i den tiden, på begynnelsen av seksti tallet og før den tid, var nok preget av pugging, og atter pugging. Lærerne var jo av den gamle skolen, den gangen våre egne foreldre og kanskje besteforeldre hadde måtte føle spanskrøret, skammekroken og så videre.

Til innhold

Organisasjons arbeide

I mange år har jeg vært veldig sterkt engasjert i organisasjons arbeide. Som leder i Vinnesbråten borettslag hadde jeg hendene fulle. 60 leiligheter fordelt på fem, tre etasjes blokker på Vinnes i Nedre Eiker, var jeg engasjert med fram til våren 2001.

Så hadde jeg tillitsverv i NHF Buskerud og skriver bl.a. for medlemsbladet og også litt for Polioplukk (et landsforenings blad for polioskadde i Buskerud og Vestfold).

Les mer om dette under ORGANISASJONER
Til innhold

Skriving og tegning
Forøvrig så tegner jeg og er bl.a. utdannet typograf og har drevet med grafisk design. I dag veksler jeg meget mellom tegning og skriving ... drømmer om å bli forfatter ...

men det er drømmer. Synes forøvrig Web og Webdesign er veldig morsomt ...har en del grunnleggende kurs innen faget.

Til innhold

Hollywood stjerne i slekta
Har i mange år drevet med slektsgransking og har funnet mye om mine røtter ...har du forresten hørt om Renee Zellweger hun er firmenning til mine barn, og gjør det veldig bra i Hollywood.

Den filmen hun ble kjent for var da hun spilte sammen med Tom Cruise i filmen "Jerry Maguire" (1996), en annen film er "I en annen verden" (The Whole Wide World) 1996, hvor hun spiller sammen med Vincent D'Onofrio, en vakker film. Begge filmene går på TV 1000 og Cinema i Desember.  Hennes siste film er komedien "Me, Mysellf and Irene" hvor hun har ikke andre enn Jim Carrey som motspiller. 

En annen film er "One True Thing" hvor Renee spiller datteren til Kate (Meryl Streep), for denne filmen ble Meryl Streep til Oskar. Filmen er kommet på video og bør sees ...
Hennes siste film er "Down with Love her spiller hun sammen med Ewan McGregor, men hennes siste store film er nok "Chicago" hvor hun spiller sammen med Catherine Zeta-Jones og Richard Gere. Her ble jo Renee nominert til Oskar for sin rolle i Chicago.

Nå venter er jo på at Renee skal komme med en ny utgave av "Bridget Jones's Diary "(Birget Jones's dagbok).

I en annen film som Renee var med i var Nurse Betty, her er et slideshow med Renee Zellweger.

Mora kommer opprinnelig fra Rustefjelbma i Tana og er min tremenning. Dette er min mors slekt Hildonen, så nå vet du det.

Les mer om Renee Zellweger på mine sider om henne:

Til innhold

Karikatur og portretter
ja det er både spennende og morsomt, men ikke minst lærerikt å studere slekta. Det er så mye lokal historie du finner. Om jeg i perioder har brukt mye tid på denne delen av mine interesser så er nok tegningen som har opp gjennom årene fått størst plass.

Jeg og bror min (Wilfred) gjorde nesten ikke annet enn å tegne da vi var små. Hver kant av avisa ble fyldt med dramatiske historier fra vår side. Den gangen hadde avisene brede, hvite marger. Det var ikke bare å be om tegneblokk, den gangen. 

Da vi flyttet sørover i 1965 (til Telemark) begynte jeg i 7. klasse å tegne portretter. Da hovedsaklig etter små foto (klassebilder). Med årene utviklet det seg; en morsom ting jeg likte å gjøre var å tegne mennesker jeg så ute. Studere dem i øyenkroken for så å fange dem på papiret, som skisser, små portretter eller karikaturer ... 

Med årenes løp har det blitt mange slike enkelt tegninger, mer eller mindre tilfeldige mennesker jeg har møtt, men for flere av dem et minne for livet. Noe overraskende ble de eier av et liten tegning av seg selv. Mange har jeg møtt mange år etterpå som takker igjen for tegningen de kanskje fikk for ti ... femten år siden... morsomt og gledelig!
Til innhold

Tegninger og musikk
både jeg og Wilfred har vel fått en del av interessen for tegning fra vår far, en annen side han hadde var at han var en dyktig sanger; jeg håpet at jeg skulle tilegne meg de egenskapene også, men det ble med tanken. Da læreren ba meg om  å dempe meg der jeg sto bakerst i klassekortet å øvde på julesangene til den store juletrefesten i sjette klasse, var håpet betraktelig redusert. Vel, det er ting i livet en må legge bak seg å være glad for de evner vi har. 

Likevel en drøm er en drøm, å derfor fascinerer det meg og jeg blir grepet av en indre spenning å se musikere på scenen. Derfor har det vel også bidratt til at jeg har hatt som hobby å lage små karikaturer eller portretter av artister jeg har sett og hørt. Mange er det blitt opp gjennom årene. Inspirert av deres innsats på scenen - og mine egne drømmer - har jeg festet dem til små papir ark; Kai Kiil og Banana Airlance, Jørn Hoel (f. 27. juli 1957), Vidar Busk, Steinar Albrigtsen (f. 4. jan. 1957), Tore Hansen, Teddy Nelson, Terje Tysland, Ottar "Big Hand" Johansen, Lillian Askeland og Bjøro Haaland ( f. 6. okt. 1943). Har også prøvd å få til en tegning av Kirsti Sparboe ( f. 7. des. 1946) da hun spilte som Ole Brum i Nord-Norge, men var mindre fornøyd med det resultatet, kanskje som en trøst bydde hun meg opp til dans ... Mange år tilbake Øystein Sunde (f. 24. jan. 1947), Finn (Bjørn) Kalvik (f. 30. april 1947)  Stein Ingebriksen (f. 23. aug. 1945) Dag Spantell, January og mange, mange andre bandmedlemmer og enkelt artister både norske og utenlandske. Den siste er Roy Rogers fra USA som spilte på Blues festivalen i Stjørdal i sommer. En spesiell blues, anbefales! 

Ja, fler er kommet til listen etter at jeg skrev dette, så jeg kan nevne navn som Ole Paus, Maria Solheim, Arne Mannsåker, gutta i gruppa Kaizers Orchestra, musikerne i Johns Quijote, J. C. Andersen fra USA, med fra Rogaland og en rekke andre trubadurer og musikere jeg har vært å hørt de siste årene. 

Ikke alle skissene og karikaturene, eller skal vi kalle det raske portretter har vært like vellykket med ofte skapt en hyggelig stemning mellom artist og publikum, som takk for deres konserter og at de har gledet så  mange med sin musikk.
 
Til innhold

Mange er også blitt fanget opp på kurs og konferanser, enkelt personer som har blitt overrasket med en morsom strek ...bestandig er det like morsomt å overraske sine omgivelser med en strek.

Så er det noen som husker at de ble tegnet av meg på et utested eller lignende, så kontakt meg:
mailadressen min ,det kan hende det var i 67 på Stathelle, Skien eller Porsgrunn; eller i Porsanger, Tana eller Vardø i 69; på Høvik - Oslo i 70-72, eller på Madla eller i Bergen, Aalesund, Molde, Tromsø, Kiel, Oslo 72; mellom Oslo - Tana 73, eller i Vadsø samme år da jeg tegnet for Finnmarken i Vadsø. Porsanger - Mehamn -Kjøllefjord - Hammerfest - Honningsvåg fram til høsten og vinteren 75. Eller i Grenland, for ikke å snakke om Oslo og Bergen fram til sommeren 78. Finnmark 78 og Karasjok - Finland 79, igjen Karasjok med noen turer landet rundt på kurs og møter; lengere periode i Fredrikstad og Oslo. Turer til Helsinki og Stockholm ...
For nå å være her i Solbergelva ... en liten tur innimellom ... åtte hotell turer i høst for meg og Inger Marie.

Til innhold

Terje Tysland sa til meg at han hadde alltid ønsket å kunne tegne og jeg innrømmet at jeg hadde ønsket å være scene artist, slik min far ... det nærmeste jeg er kommet det er at jeg har skrevet en god del revytekster og sangtekster til revyer og også spilt en del revy ... ellers så liker jeg veldig godt å stå på scenen å holde innlegg eller en tale ...

... kan jo være en familiær svakhet.

Til innhold

Min yrkeskarriere
har nok som du sikkert forstår kretset rundt den kreative siden. Dette er nok en svakhet eller styrke som vi alle søsken har. Noe som har gitt vår mor en del gråe hår. Det tok mange år før jeg fikk en yrkesmessig utdannelse - da som typograf, har da fram til 1992 jobbet bl. a. i det samiske forlaget Davvi Girji o.s. (o. s. står for as på samisk). Logoen med den røde oppslåtte boka og navnetrekket på forlaget har jeg laget. Tidligere het forlaget Davvi Media.

Før jeg kom inn i forlaget jobbet jeg i forlaget Nordkalotten, som bl.a. utgav en avis på norsk, samisk og finsk. Jeg begynte i den grafiske bransjen i den grafiske avdelingen på Karasjok Produkter i januar 1980. Jobbet mye med den samisk språklige avisa Sámi Áigi, som jeg også tegnet for i flere år. Laget mange tegninger under Altaaksjonen. Hadde også gående en tegneserie i avisa, som ble oversatt til samisk.

I den grafiske avdelingen jobbet jeg etter hvert som typograf og som faktor for den grafiske avdelingen. Vi produserte mye for Samisk Utdanningsråd - spesielt lærebøker o. l., men også andre bøker som bl. a. Loppa bygdebok. I tillegg til den rent grafiske produksjonen, illustrerte jeg en god del, laget logoer og annet reklamemateriell for trykkeriet og andre kunder. 

Allerede i 1973 begynte jeg som avistegner, da for avisa Finnmarken i Vadsø. Men utover å tegne begynte jeg å skrive en del for avisa. Jeg tok initiativet til å starte vise- og lyrikk klubb i Vadsø. I samarbeide med Reidar "Kunst" Olsen - som jobbet da som journalist i avisa - fikk vi startet klubben. Laget en større reportasje fra Landbruksskolen i Bonakas i Tana. Bjørn Hildonen som i dag er redaktør i avisa var den gangen journalist, jeg overnattet ofte hjemme hos foreldrene hans, da jeg var i Vadsø å leverte tegninger mv. Vi var jo i slekt. Sommeren 1973 dro jeg videre til Porsanger og Olderfjord.
 
Til innhold

Jeg som avistegner
det var altså i 73 at jeg begynte som avistegner, som nevnt først i avisa Finnmarken i Vadsø. Senere ble det en del tegninger i Finnmark Dagblad (Hammerfest) og Finnmarkposten (Honningsvåg). Da jeg igjen var sørpå rundt 75-76 begynte jeg å tegne for avisa Varden i Skien. Så ble det Nye Bergen i Bergen (en avis som var en motsetning til byens største aviser). Da jeg igjen i 87-88 var tilbake i Porsanger i Finnmark, ble det ny kontakt med Finnmark Dagblad og senere i 1980 begynte jeg å tegne for den samisk språklige avisa Sámi Áigi i
 
Karasjok. Det ble mye Alta tegninger og fra Stortinget, hele Alta saken ble kommentert gjennom mine tegninger. 

Mange av mine tegninger i denne perioden ble spredt verden over i forbindelse med urbefolkningskonferanser og så videre ...

Jeg hadde også gående en tegneserie i samme avis, om gutten Anti og hans bedrifter ... en tegneserie som ble  ganske populær landet over, blant de som leste avisa.

Da jeg flyttet hit ned til Nedre Eiker i 1994 begynte jeg  - etter noen år - å tegne for Drammens Tidende - Buskerud Blad.

Det var ganske kort om min karriere som avistegner. Jeg er aldri blitt rik på denne delen av min karriere, men du verden så morsomt det har vært.

Til innhold

Organisasjoner 
har vært en del av mitt liv og virke. Som mange barn var også jeg opptatt av klubbarbeide, det hente også at vi startet klubber og lignende. Jeg husker Norsk Ukeblad hadde Per & Kari klubben, som gav ideer til slikt, for ikke å snakke om Hakkespett klubben til Ole, Dole og Doffen. Hjemme hos oss begynte min far å kjøpe Donald allerede i 1951, et blad som har fulgt meg helt opp til voksen alder.

Til innhold

Speideren
Det første virkelige engasjementet innen organisasjons arbeide begynte 1965-66 da jeg og Wilfred ble med i speideren på Stathelle. Enda i dag finnes det spor etter oss og den aktiviteten vi bidro med. Det var i Rev patruljen at det skjedde ting, vi hadde mange turer ut i skog og mark. Allerede i januar - mars begynte vi med overnattingsturer. Jeg og bror min (Wilfred) tok initiativet til mange slike utflukter. Noe som bidro til at mange andre på vår alder i speideren fulgte opp. 

Noe vi også fikk startet var et lite blad, som vi produserte på stensil ark. Det var vel der min interesse for blad og avis produksjon startet? Jeg og broren min hadde også flere turer alene. Da vi skulle dra på 

Speiderlandsleiren i (67 - 68 ?), fant jeg på den ville ideen at vi skulle gå til Lillehammer hvor leiren skulle være. Jeg veddet en flaske cola på at vi skulle greie det. Wilfred var vel ikke den ivrigste for ideen, men han ble med ... Vi gikk fra Stathelle, over brua til Brevik, opp til Skien og videre til Siljan, derfra over  til Steinsholt og videre til Hvittingsfoss. Gikk langs Eikeren til Vestfossen og Hokksund, passerte Hokksund og fortsatte mot Åmot ... Her lå vi på en låve, like utenfor Hokksund, neste morgen ble Wilfred syk og kastet opp ... Etter en telefon hjem, måtte jeg motvillig se at vi måtte vende nesen hjemover. Vår mor tillot ikke at jeg fortsatte alene, til min store skuffelse.

Likevel turen hadde vært fantastisk, med mange rike opplevelser. Samtidig med at vi gikk, gikk en voksen nordmann i Tyskland, hvor reiseradioen daglig sendte reportasjer fra. Vi to som var mellom 14 - 16 år, ble ikke lagt merke til, enda vi hadde like lange dags marsjer som han i Tyskland hadde. 

Det var da min ide om å gå til fots langs hele Norge ble unnfanget, en tur jeg enda har til gode, men som jeg vel har slått fra meg.

En liten historie fra denne turen:
Jeg og broen min ble overrasket (om jeg husker riktig, dagen etter at vi overnattet i Hvittingfoss, eller var det dagen før) av et skikkelig regnskyll, det høljet ned, og vi hadde ikke det aller beste regnutstyret. Vi fant ut at vi skulle søke ly på den nærmeste gården, til det verste hadde gitt seg. Det hadde allerede begynt å tordne og lyne, da vi så en stor gård oppe i bakken, et godt stykke fra veien. Vi gikk oppover mot gården. Da vi sto på trappa, banket vi på og ble ønsket inn av gubben i huset. Som tok vennlig i mot oss og trakterte oss med kaffe, som vi takket ja til. Vi ble sittende å prate med den hyggelige bonden, til tordenværet hadde gitt seg. 

Plutselig mens vi satt der å pratet, begynte det å rasle i kjøkkenbenken, men bonden sa at vi måtte ikke bli redde.
Døra på benken gikk opp, rett ved siden av utsalgsvasken, stakk et noe skremt hode ut. "Det er bare kjerringa mi, " sa bonden, "hun gjemmer seg i kjøkkenbenken når det blir et slikt tordenvær som dette, skjønner dere."

En slik opplevelse er av de sjeldne, og  jeg kan ikke huske å ha opplevd noe lignende senere.

Til toppen

17. mai komité og revy
En av de ansvarsfulle oppgavene jeg ble tildelt var å sitte i Stathelles 17. mai komité, da som representant for speiderne. Det ble en del år i den sammenhengen. Da jeg i 69 dro nordover og bodde i Smørfjord - Olderfjord, ble jeg med i Leikarringen til KOS (Kistrand - Olderfjord - Smørfjord). Her lærte jeg etter hvert en del folkedanser. Til 17. mai skulle vi opptre, også jeg. Det gikk sånn noenlunde, om så det var en venninne av min mor som jeg danset med.

I 73-75 var jeg tilbake i Olderfjord og da ble jeg med i KOS, men da satset jeg på revy, skrev sanger og sketsjer mv., instruerte, og deltok selv med egne numre.  I 78 var jeg igjen i Olderfjord og deltok på revy og på midten av 80-tallet ble det revy i Karasjok. Her bidro jeg med en rekke tekster mv., en revy som jeg selv ikke fikk anledning å delta på, p.g.a. at jeg gikk et kurs i Fredriksstad. 
Til toppen

Politikk og fagbevelgelse
På midten av 70-tallet i Porsanger ble jeg involvert i politisk arbeide, da som sekretær i Ytre-Porsanger AP, det ble en rekke møter - representantskaps møter - i Lakselv i tillegg til styremøter lokalt. Jeg var også engang med på AP's kvinnekonferanse i Lakselv. Jeg som var ny fikk mye ros og ble nevnt spesielt i takketalen ved avslutningen av møtet. Vel, jeg dro senere fra Porsanger igjen og la politikken bak med.

Ikke før i Karasjok ble jeg med igjen, da i regi av SV, som jeg følte meg mer hjemme i. Ved siste runde satt jeg i flere utvalg og råd (bl.a. i Helse- og sosial). 

Siden 1980 ble jeg også engasjert i fagforeningsarbeide, da som sekretær, klubbleder og avdelingsleder. Arbeidsmiljø satte jeg høyt, og var leder for utvalget med mange store oppgaver.

Til toppen

Norges Handikapforbund
Med bakgrunn i fagbevegelse og annet politisk arbeide ble jeg også forespurt om å bli sekretær i lokallaget av NHF i Karasjok. Etter en tid sa jeg ja til vervet, etter kort tid satt jeg i fylkesstyret, ble fylkesleder og landsstyre medlem, i tillegg til at jeg satt som lokallagsleder. Fram til årsskiftet 93-94 var jeg engasjert i NHFs arbeide i Finnmark. 

Til toppen

Redaktør og bladproduksjon
Da jeg kom til Nedre Eiker i Buskerud (januar 94) ble jeg tillitsvalgt redaktør i medlemsbladet til NHF Buskerud, dette drev jeg med ut året 96. Jeg hadde mange oppgaver, laget reportasjer og artikler, redigerte bladet og utformet bladets design.

I dag skriver jeg for bladet, bl.a. med egen fast spalte, i tillegg til en rekke reportasjer og artikler. Fungerte det siste året (1999) som vikarierende redaktør for et likte hefte for Polioforeningene i Buskerud og Vestfold.

Ellers så skriver jeg en del artikler og kommentarer på Internett, på diverse steder hvor slik debatt foregår (Dagbladet, VG o.a.), i tillegg har jeg hatt en del leserinnlegg i forskjellige aviser og rene artikler. Mye av det stoffet jeg har laget for medlemsbladet i NHF Buskerud blir benyttet av andre fylkesblad.

6.august 2000
Vel, igjen er jeg tilbake som redaktør av NHF Buskeruds medlemsblad, fra og med nummer 3 år 2000, sitter jeg som redaktør. Holder på å forberede bladet og dets innhold. Det føles godt å være tilbake igjen. Samtidig som jeg jobber aktivt for at NHF Buskerud skal få sine egne web sider, noe som antakeligvis blir en realitet i løpet av høsten og vinteren 2000. 

Ellers så jobber jeg med illustrasjoner til NHF skolens nye trinn I. Et helt nytt opplegg fra NHFs side, som virker veldig lovende og tidsaktuelt. Jeg vil si at den er mye bedre enn den tidligere utgaven, som er brukt nå i flere år. Vi regner med at den kommer ut i løpet av høsten 2000.

Til toppen

Du er fortsatt deg

På slutten av nittitallet og begynnelsen av 2000 fikk jeg et illustrasjonsoppdrag fra Landsforeningen for ryggmargskadde i Norges Handikapforbund. De skulle gi ut en ny utgave av boka "Du er fortsatt deg". Her finner du link til boka på i PDF-format.

med hverandre. Vi fant tonen og hadde begge, stort engasjement hva gjaldt funksjonshemmede og deres hverdag. Jeg via utallige tillitsverv i Norges Handikapforbund og han gjennom sitt arbeide i bl.a. PROFF i Sandefjord.

Så etter et møte på Grønland i Oslo ble vi enige at jeg skulle begynne i Proff og da i hovedsak med Funkisfestivalen som Proff arrangerte hvert år. Det ble et par dages jobb i Proff, og det ballet seg mer på seg. Dette gjorde at jeg flyttet fra Nedre Eiker i Buskerud til Sandefjord i juni-juli 2001. 

PROFF OG FUNKISTIMEN
Det ble stor Funksisfestival på Rådhusplassen i Oslo denne sommeren. En festival for funksjonshemmede, innvandrere, muslimer, krisne, jøder, Frelsesarmeen, ulike organisasjoner, bedrifter, norske og utenlandske artister, stortingspolitikere, statsråder, ordførere, utstilling fra Hadamar i Tyskland, om utryddelsen av godt og vel 200 000 ulike funksjonshemmede i Hitler Tyskland. 

I forbindelse med PROFF i Sandefjord hadde de et nært samarbeide med Radio Thorshammer i Sandefjord. Hver fredag hadde Proff en times sending de kalte "Funkistimen", denne deltok jeg på og overtok redaktøransvaret for disse sendingene, utover høsten 2001.

RADIO THORSHAMMER

Jeg traff en hyggelig gjeng i radioen av frivillige og ansatte medarbeidere. Radio Thorshammer var en god gammel nærradio, som hadde drevet i mange, mange år. Etter kort tid fikk jeg mulighet til andre oppgaver i radioen, og hadde bl.a. en dag i uka en formiddagssendig, som het Sandefjord magasinet. Så jeg kom opp i tre times sending i uka på radioen. I tillegg til alle andre programmer jeg deltok i eller på tok meg, etter behov og tid.

MANGE SPENNENDE OPPGAVER FOR PROFF
Jeg jobbet jo for Proff med bl.a. markedsføring av bedriften og forberedelser av konferanser og lignende i nært samarbeide med prosjektledere o.l. Hadde også ansvar for nettsidene til bedriften og var sommeren 2002 med på en tur med funksjonshemmede barn til Ebeltoft i Danmark. Et ferie sted hvor Proff hadde hytter mv. de leide for formålet. Proff arrangerte ferieturer til Thailand, Tyskland, Polen, Spania, Danmark med mer, for funksjonshemmede barn og voksne.  

PROMENADEKAFEEN, VISEVERSA OG ARTISTER...
Et av byens kafeer jeg ofte besøkte var Promenade kafeen som lå rett ved kontorene til Proff. Et gammelt herlig hus jeg elsket og som mange med meg gjorde. Ikke minst utallige artister fra inn- og utland. Her kom jeg i god kontakt med de som drev stedet og vi hadde nært samarbeide på en rekke områder. Bl.a. i forbindelse med presentasjoen av VisaVersa festivalen 2002. Jeg gjorde flere  opptak med artister bl.a. Maria Solheim og Thomas Dypedal på radioen. I tillegg til lokale artister som jeg presenterte på Radio Thorshammer. 
Hadde også gleden av å lage et program fra en flerkulturell aften i Sandefjord. 

BIG BROTHER OG MIKKI
En morsom sak jeg kom borti var da jeg fikk i oppdrag å lage CD coveret til utgivelsen av en cd med joiken til Mikki fra BigBrother serien på TV-Norge. En bekjent av meg fra Karasjok som var flyttet til Sandefjord tok kontakt med meg og spurte om jeg ville lage CD coveret for denne utgivelsen. 
Mikki samarbeidet med en del musikere opprinnelig fra Karasjok og de laget i samarbeide en cd med Mikkis joik, overskuddet av cd'en gikk til gatebarn i Brasil.

TIL STAVANGER

Sommeren og høsten 2002 hadde jeg fått en del kontakter i Stavanger, etter å ha deltatt på en diskusjonsside på nettet. Hadde jo drevet på Internett siden rundt 95/96 og var aktiv debattant i ulike fora. Internett hadde jo fått meg til Sandefjord. Radio Thorshammer ble kjøpt opp av kapitalkrefter som drev radio i også i Tønsberg. Fra å være lokalradio ble Radio Thoshammer en ungdomsradio, slik mange nærradiostasjoner har blitt.

September/oktober 2002  flyttet jeg etter mellomlanding på  Stathelle, hvor min mor bor, til Stavanger.

FRA THORSHAMMER TIL SCANDINAVIAN SATELLITE RADIO
På vår/førsommeren 2003 kom jeg tilfeldig over sidene til Scandinavian Satellite Radio, http://www.scansat.no
og jeg tok kontakt med Arnt siden de søkte etter medarbeidere. Når han hørte hvilken radio jeg hadde jobbet i var ikke veien lang til at vi inngikk et samarbeide. Vi avtalte at jeg skulle begynne høsten 2003, etter ferien.

Så igjen var det Internett som bidro til at jeg fikk meg nye oppgaver i livet. Jeg begynte så 

smått i en ny radio i august/september 2003, først meg formiddagssendinger og senere med kvelds/og nattesendinger. 

SPENNENDE OMRÅDE

Radio har blitt min nye gren innen media. Jeg har alltid hatt lyst til å drive i den bransjen, men trodd at en måtte ha masse skole og utdannelse. 

Vel, jeg er jo selvlært i det meste jeg har drevet på med, bortsett at jeg har utdannelse innen typografi og litt innen Web-design, når det gjelder journalistikk, avis, tidsskrift og radio så er utdannelsen på papiret ikke stor. Bortsett fra at jeg har, som i mange andre området tilegnet meg en del faglitteratur på området. Gjennom selvstudier prøvd å få kunnskaper om det jeg driver på med.

Debatt en del av mitt liv
Jeg er svak for å bli lett engasjert i debatter. Det er vel også derfor mitt engasjement i organisasjoner har vært så sterkt. Begynner folk å diskutere så rives jeg lett med., da er det at jeg begynner å snakke. Ellers kan jeg være bare som en beskjeden lytter til folks hverdagslige samtaler om vær og vind.

  AV VALERIUS 29. NOV. 2003 

Det har vel også gjort at Internett og deres debattsider har blitt min arena. Før Internett kom skrev jeg en del i aviser. Ja, media har for meg vært en viktig del av mitt liv. Jeg har brukt den som virkemiddel, for å fremme det som jeg har vært engasjert i. 

DEN STILLE KAREN
Som barn og opptil jeg var rundt tyve år var jeg nok ganske stille og rolig kar,  jeg sa kanskje ikke så mye, men lyttet, fulgte med. Jeg var ikke den som spurte så mye i skoletimene, men hvis det var noe jeg ville fortelle, da sto jeg fram. Var jeg trygg så kunne jeg prate og fortelle. Fantasien var heller ikke helt borte vekk, levde i min egen verden og hadde mine underlige fantasier om det ene og det andre.  Gikk ofte å tenkte og grublet. 

DEN ENSOMME ULV
I leken kunne jeg rømme unna de andre, søke ut i ensomheten og likte å være den mystiske, fremmede som ingen egentlig kjente. "Den ensomme ulv", han som dukket opp som en ånd av en eske for så å forsvinne like fort.

Vi lekte jo mye indianer og cowboy som barn og det var i denne sammenhengen at jeg var den mystiske, ensomme ulven. Til stor undring og irritasjon for de andre var jeg aldri der som forventet. Slik fortsatte det i ungdomsårene også. 

VENTET PÅ Å TA ORDET
Det var nok en måte å få oppmerksomhet på, dette å alltid være den mystiske, den som forsvant men alle hadde på sin tunge. Det var ikke bestandig like lett å komme til ordet, når samtalene gikk som hetest, høflig som jeg ofte

  var. Ventet til det liksom til de andre var ferdige, på det rette øyeblikket. Men når jeg fikk ordet, så hadde de andre som regel pratet ferdig. 

KOMME I POSISJON
Vel, hvordan skulle du nå fram, få sagt det du ville, uten å være uhøflig, uten å virke påtrengende? Jo, en måte var å komme i en slik posisjon at du kunne ta styringen. Jeg valgte å påta meg oppgaver, gå inn i styrer, først som styremedlem, så som sekretær og leder. Her fikk jeg mulighet til å si noe uten å avbrutt. Jeg kunne styre debatten, ikke innholdet med, hvem som skulle kunne prate når!  

SKRIVING SOM EN UTTRYKKSFORM

Et annet alternativ var jo å skrive i stedet for å snakke, da fikk du fram akkurat det du selv ønsket, uten avbrytelser, uten innvendinger. Så jeg har brukt denne måten å uttrykke meg på i utallige år. Til tross for at mine kunnskaper i grammatikk er ganske sparsomme, for å si på et lavmål. Men det skrevne ord har jeg hatt stor sans for, helt fra skoledagene. 

Mange reagerer på at jeg skriver langt og mye, men i forhold til de gode, gamle forfatterne, og får tabloid pressens inntog i Norge var jo artikler i aviser osv. ikke på to linjer som i dag. Jeg ser jo novellen i dag begrenser seg til to sider i motsetning til en del av de gamle novellene kunne ligge på et nivå med en vanlig roman i dag i størrelse. 

Skal en skrive, så skal en skrive, ikke tegne ned små notater. Du skal elske å skrive og også å lese, du skal ha stor kjærlighet til denne uttrykksformen. Ja, det skal du ha i alt du gjør, stor kjærlighet til ditt arbeide.

DEBATT OG SAMFUNNSENGASJEMENT
Så jeg kombinerer talen, det skrevne ord og min evne som tegner til å uttrykke meg i samfunnsdebatten. Jeg er av den oppfatning at vi alle bør og er forpliktet til å vise engasjement på ulike måter. Være opptatt av det samfunnet vi lever i. Enten via debatt, samtaler, ulike engasjementer innen organisasjoner eller andre fora.

Vi kan bruke de kanaler vi har, og det kan skje i vår egen krets, familien eller på arbeidsplassen. Vi markedsfører våre tanker og ideer, våre meninger og oppfatninger i omgang med andre mennesker. Vi formidler dette i kommunikasjon med våre medmennesker. I denne sammenhengen skal vi være bevisste på det vi gjør. 

Mange sier at ja, men jeg står jo alene, jeg kan ikke gjøre så mye, bidra med noe. Men tengt på alle de, enkeltpersoner i samfunnet, som i egenskap av seg selv, alene, er blitt store formidlere av samfunnets holdninger og meninger. Det er de vi hører på, de blir brukt, de er alle enkelt individer. Ja, med en posisjon som gjør det mulig. I den store sammenhengen. 

Men du du har også en slik posisjon i den omgangskrets, du er midtpunktet i ditt liv, og har ut fra den posisjonen en mulighet!

Tenk om alle de som har oppnådd noe, som er blitt store personligheter, innehatt roller og posisjoner skulle være så negative, så pessimistiske, da hadde de aldri nådd sine mål. Ja, noen av dem kom dit ved kanskje tilfeldigheter. 

INTERNETT GIR NYE MULIGHETER
I de årene jeg har vært aktiv på Internett, siden rundt 95/96 har jeg sett en voksende deltakelse fra alle samfunnslag når det gjelder å debattere. Du finner tusenvis av muligheter, ja til å formidle dine kunnskaper og erfaringer, til å gi uttrykk for dine meninger. 

Det at mange gis mulighet til å ha sine egne hjemmesider, til å delta på debattsider, drive med chat og så videre. Møte utallige mennesker, diskutere privat eller i åpne eller delvis lukkede fora, har gitt ordet uanede dimensjoner og muligheter.  Ja, du kan kombinere det med det skrevne ord, bilder og lyd. 

Du kan ha kontakt med hele verden om du vil og språklig sett har muligheter til det. Dessverre så er mine språklige kunnskaper noe begrenset i så måte, så jeg holder meg stort sett til det norske språk. Selv om jeg muntlig greier meg sånn noenlunde på engelsk og finsk, og forstår en del samisk.

STOR GLEDE AV Å DELTA
Jeg har stor glede av å delta på denne måten i ulike fora, de siste årene har sol-diskuter  vært min arena når det gjelder debatt. 

Det begynte med en side for familie og barn som fikk navnet oppvekst og oppdragelse ,her begynte jeg å diskutere høsten 2001, og så var jeg en tur innom 45+ og kombinerte det med Skravletavla som jeg er innom av og til, når tiden strekker til. Jeg har truffet mange veldig hyggelige mennesker her på nevnte sider, men også vært i harde debatter, men stort sett er det hyggelig sted. Mange er blitt mine gode venner også delvis privat på ulike måter.

ÅPENHET OG TILLIT
Jeg har alltid, så langt jeg kan huske gått under mitt eget navn Valerius eller brukt fullt navn i slike debatter. 
Jeg er av den oppfatning at skal du delta i samfunnsdebatten så skal du i utgangspunktet ikke dekke deg bak anonymitet. Men det finnes unntak, når det gjelder rent personlige ting. Men i en vanlig debatt eller diskusjon som har med samfunnet å gjøre så skulle det ikke være noe til hinder å stå åpent fram med dine meninger. Det tror jeg skaper tillit og respekt. 

Den samme praksis har jeg også hatt når det gjaldt leserinnlegg og lignende i aviser mv. 

NETTETS PROBLEMER
Men Internett er jo et ofte et langt mer åpen kanal og mange føler behov for å beskytte sitt privat liv og seg selv. Kjenner flere som har fått ubehagelige opplevelser som følge av at de er blitt trakassert eller blitt gjenkjent eller på ulike måter blitt oppsporet privat, til tross for stor grad av anonymitet. Trakassering er heller ikke uvanlig eller mobbing av enkelte deltakere.

Mange i sin anonymitet blir fristet til å gå noe lengre i sin oppførsel og tøyer grensene for normal høflighet og omgangsformer, som kan både provosere og dirkete virke sårende. De har ikke lært nettetikk og ikke bestandig tenker over at det er et menneske du kommuniserer med.

Men stort sett går det bra og det er hyggelig å bli kjent med mennesker, og ikke minst formidle mye av ens egne tanker, meninger og ideer.

Bildet du skaper

Det er jo påfallende hvordan vi lett danner oss et bilde av hverandre, på ulike måter skapes det fort et inntrykk av mennesker vi møter, ofte på erfaringer av tidligere inntrykk eller oppfatninger. Ganske tidlig lar vi oss påvirke av de som omgir oss, ikke minst våre foreldre og våre aller næreste. Her dannes grunnlaget for de oppfatninger vi senere i livet bruker for å forstå og tolke andre på.

  AV VALERIUS 12. DES. 2003 

Vi lager våre bilder, vi erfarer i samvær med andre å forstå hverandre på, vi reagerer ut fra det erfaringer vi gjør på godt og vondt. Negative opplevelser danner også de negative bildene og oppfatningen av de vi gjør oss. Vi kan ofte se karakter trekk som er dannet ut fra den familien som vi kommer i fra. Disse som enhet skaper de holdninger vi senere i livet preges av. De danner i oss grunnlaget for våre oppfatninger, samholdet, kommunikasjonen og erfaringene derfra gir våre egne bilder og oppfatninger om andre mennesker og alt det vi måtte møte på vår vei. Hvor viktig blir ikke da denne grunnsteinen i vårt liv?

MOR OG FAR, SØSKEN...
det er de som i utgangspunktet skaper det hjemmet vi vokser opp i. Slik var det hvert fall på min tid, i tillegg kom den øvrige familien, mine besteforeldre, som jeg bodde mye hos som barn. Onkler og tanter og ellers de som på ulike måter var i min oppvekst. Slik var det sikkert med deg også, du hadde din familie, liten eller stor. Du lyttet og lærte, så og oppfattet, fikk lagt grunnlaget for mye av det du preges av i dag. 

Mange av rutinene som preget hjemmet ditt førte du videre til din egen familie, mattradisjonene, høytidene, samholdet, kommunikasjonen og så videre. Selv din engen væremåte tok farge av dette. Relasjonene til hverandre, dannet grunnlaget for din måte å omgåes andre på. De voksnes holdninger til omgivelsene, oppfatningene deres og ikke minst diskusjonen i hjemmet, det som opptok dem, dette lyttet du til og det ble liksom din verden i miniatyr. 

I min oppvekst var mye av dette som preget min hverdag, i tillegg kom kontakten med andre barn og lokalmiljøet, menneskene utenfor hjemmet og så videre. Senere skolen.

DAGENS SITUASJON
Ser vi på dagens situasjon, så har den fått inn i stor grad nye elementer som danner grunnlaget for ditt verdensblide, dagens barns erfaringer. Veldig mange barn kommer i kontakt med et helt annet sosialt nettverk enn hva var tilfelle i min oppvekst. Det er ikke bare mor og far og søsken som blir de næreste. Nei, for mange barn vil de møte omsorgspersoner som ikke tilhører familien, det kan være dagmamma, en barnehage. Dette blir i stor grad en vesentlig del av barnets første leveår. 

Tidlig så vil barnet møte det jeg i min tid møtte da jeg skulle begynne på skolen, et stort og viktig sosialt miljø utenfor hjemmet. I tillegg opplever barn i dag ofte langt flere skiftninger på grunn av samlivsbrudd, nye familiekonstellasjoner, brudd med tidligere familie og så videre. Personer kommer inn i bildet som bryter opp det trygge mønsteret, en ny far, ny mor, nye søsken. Besteforeldre, tanter og onkler, nytt barnehagepersonale, ny bolig og så videre. Det blir få faste holdepunkter, selv hjemmet preges av denne skiftningen.

MYE FLYTTING

Min oppvekst ble preget av veldig mye flytting, men samtidig så var mor og far der, vi var et trykt fellesskap om så skiftningen av nye miljøer skjedde ganske ofte. Jeg vet ikke, det kunne oppleves spennende og jeg ser ikke tilbake på den tiden som at det skulle være noe negativt i det. Faktisk så tror jeg at denne variasjonen lærte meg noe, om det å kunne raskt omstille meg. Jeg fikk tidlig erfare å forholde meg til nye nytt, noe fremmed.

Det er klart at det har preget meg, som person. Jeg ser jo at mange med mer rotfestet oppvekst har en fastere grunn og forholde seg til. De har sine barndomsvenner inntakt, skolen, de lokale forholdene, omgangen med andre barn som voksne, er preget av en stabilitet. De har en rot i sine røtter. Noe de kan forholde seg til.

Jeg har jo det også, men den knytter seg til veldig mange plasser, den er ikke knyttet til et sted, et hjem og en plass, by eller bygd. Men til flere steder. Omskiftingen i å stadig forholde seg til nye mennesker, omgangskrets, den gangen lekekamerater, klasse kamerater og så videre ble ikke de samme, fra første til den dagen en gikk ut av ungdomsskolen, og kanskje også videre utdanning og skole.

Men i forhold til mange barns oppvekstskår i dag så er forholdet noe helt annet og mange barn opplever en langt større uttrykket eller endringer i sin familietilknytning. Slik jeg var inne på lengre oppe.

PERSONLIGHETEN
Det er som sakt flere forhold som preger din personlighet, flere av dem har jeg vært inne på. I tilegg kommer det som er liksom deg, det som skiller deg fra dine søsken, arveanleggene og familietilknytningen og så videre. Du blir dannet med din egen, særegne personlighet. Den vil danne det bildet av hvordan andre vil oppfatte deg som person. Samtidig ditt eget blide av deg selv. 

Det er kanskje like mye dine egne oppfatninger og tolkninger av deg og dine handlinger som gir grunnlaget for den du er. Er ditt selvbilde noe kaotisk, du er usikker på hvem du er, hvem du vil være og ikke minst hva tror du andre mener om deg, så vil jo et slikt utgangspunkt vanskeliggjøre de ulike situasjoner i forhold til andre mennesker. 

Preges du ikke av en slik usikkerhet og en slik problematisering av deg som person, ditt selvbilde og det du blir møtt med og erfarer, så vil din omgang med andre være noe helt annet.

Vi alle ligger nok et sted her., det kan variere fra situasjon til situasjon og hvem og i hvilket miljø vi er i. 

Vi vil jo også oppfattes som enten mer selvsentrerte eller det motsatte eller et sted midt i mellom. Enten selvsikre eller ganske så usikre og beskjedne. Vennlige og imøtekommende eller mer aggressive og vanskelig å ha med å gjøre.  

ENDRES OVER TID
Når jeg ser meg tilbake, noe som preger disse første sidene av denne weben, så har jeg nok endret meg fra den unge, beskjedne gutten, til en kanskje, ofte selvsentret og ikke så beskjedne karen. Men veldig mye av den gutten som var i min barndom preges jeg fortsatt av. Den er ikke så fremtredende og dominerende, men den er der, det grunnleggende. Det kommer til uttrykk på en rekke områder.

Men livserfaring og ikke minst mange omskiftnigner, kanskje opplevelser som var sterke, som skapte omveltninger i livet har satt sine spor. I stor grad har dette satt preg på den jeg har vært opp igjennom årene og den jeg er i dag. 

Men det har vært skiftninger og ofte ut fra hvordan livet har endret seg i på det sosiale planet. Ikke minst hva gjelder familiesituasjon, parforhold, jobbsituasjon og så videre. Dette har skapt variasjoner og også preget min personlighet der og da., og samtidig dannet grunnlaget for den jeg er blitt og den jeg vil være i framtiden. 

Slik er det med oss alle, vi vil endre oss over tid, i den ene eller andre retningen. Noen ganger fra noe negativt til noe positivt, andre ganger i motsatt retning.

Til innhold 

Tanker fra desember 2003

I dag kan jeg si at jeg er glad for de erfaringer jeg har gjort på godt og vondt, de har bidratt til at jeg har vokst, jeg har lært og jeg ser muligheter til ny vekst. Selv om en i situasjoner, der og da, både var fortvilet og kanskje nedfor, tenkte at dette er for galt, så har en kunne se det hele med helt andre øyne i ettertid. Det var en dypere mening med at det skulle bli slik. 

 AV VALERIUS 12. DES. 2003 

Men det skulle ta flere år før at jeg selv tok det endelige skrittet for å gjøre noe med min egen livssituasjon og ikke minst holdning til livet generelt. Men jeg begynte på alvor å tenke på hvem og hva jeg drev på med. Men jeg skulle igjennom en rekke prosesser før noe skjedde. Mye ble forandret hva gjaldt min livssitasjon i løpet av de siste, nå snart tolv årene fra jeg traff min sønn igjen.

Han ble jo bortadoptert i 1971, knappe ett år gammel. Ung og uerfaren så valgte jeg å gifte meg og hadde i utgangspunktet stor tro på ekteskapet, men var nok for ung og uerfaren til å gå inn i en slik rolle. Vel, kanskje jeg hadde taklet det, om det ikke var at det ekteskapet jeg gikk inn i ikke førte til at mine drømmer ble realisert, slik jeg hadde forestilt meg dem.

Det ble et forhold hvor mange kriser ble gjennomlevd og vi begge bidro vel til at ting gikk som det gjorde. Unge som vi var, til tross for at hun var bortimot tre år eldre enn meg. 

Jeg var vel den som hadde ønsket barn uten å vite hva det egentlig innebar. Jeg skulle bevise for min onkel (stefar) at jeg skulle greie å stifte familie. Vinne hans tillit og at han kunne se opptil meg som en voksen mann. Det var vel det som var det underliggende for de valg jeg gjorde den gangen. Når jeg tenker tilbake på det. Ikke så uvanlig valg og måte å tenke på.

Vi traff hverandre i Vardø, hun var finsk og jobbet på fiskefabrikk, vi jobbet på samme fabrikk.  Det var jo min aller første, ordentlige store kjærlighet som jeg møtte da. Jeg hadde flyttet alene fra Telemark til Finnmark i januar 1969, knappe 17 år gammel.

Vel, vi ble sammen den sommeren i 1969 i Vardø, men i januar 1970 flyttet jeg til Høvik i Bærum, da jeg mistet jobben i Vardø på grunn av dårlig fiske og innskrenkninger. Familie i Oslo ordnet jobb til meg, og hun kom flyttende nedover kort tid etterpå, høygravid som hun var.

Han ble født i mai, og vi giftet oss samme høst i Telemark. Jeg var stolt og gald. Men vår situasjon rent bomessig var elendig og lite tilfredstillende med et lite barn i huset. Så vår sønn ble plassert på et spebarnehjem hvor hun også fikk jobb på for å være når vår sønn., som vi hadde hjemme i helgene.

Mange andre løsninger ble vurdert i samarbeide med kommunen, men det endte med at adopsjon var den beste løsningen, slik situasjonen ble og var. I tillegg begynte forholdet mellom oss to og skrante og mange ting skjedde som bidro til samlivsbrudd, høsten 1972 ble vi separert og jeg satt alene i en leilighet etter å ha kommet hjem fra tjeneste i marinen i Bergen.

I januar 1973 dro jeg nordover. Forlot alt, med litt i underkant av 18 kroner i lomma haiket jeg til Finnmark, kom dit en uke etter på med rundt halvparten av pengebeholdningen i behold, nok til å ringe min mor å fortelle hvor jeg var, at jeg var i Rustefjelbma i Tana.

Mye skjedde i løpet av de årene, mye flytting, nye forhold og i 1980 flyttet jeg sammen med en fra Tana og vi ble boende i Karasjok, i november 1982 ble vår datter født. Ble bodende i Karasjok fram til at jeg i januar 1994 flyttet til Nedre Eiker i Buskerud.

Sommeren 2001 flyttet jeg til Sandefjord og et forhold var over, vi tok ut separasjon samme sommer, da hadde jeg vært gift siden 96, men vi hadde ingen barn sammen.

Jeg ble boende i Sandefjord fram til sept./okt. 2002 da jeg flyttet til Stavanger. Det var denne høsten at jeg via bekjentskap tok en stor avgjørelse, jeg ble frelst og har siden vært troende. Det var egentlig ikke så rart at jeg tok den avgjørelsen fordi jeg alltid har hatt stor respekt for Gud, for Bibelen og troen som sådan. Det jeg kanskje, i likhet med mange andre ikke troende, har vært like begeistret for er hvordan den kristne tro har blitt praktisert av menneskene opp gjennom tidene. Noe jo også blant annet kirken selv har tatt oppgjør med i perioder av sin historie. 

Men min barnetro, hvis den kan betegnes slik har alltid vært der, jeg valgte jo som ganske ung, og i en noe vanskelig livssituasjon, der og da, vendte om og ble opptatt av Bibelens ord. Men jeg drev helt alene med dette, uten å ha andre å dele mine erfaringer, det jeg leste med og så videre. Etter hvert kom jeg, den gangen i tvil om hva jeg drev på med. Foranledningen var også veldig spesiell og jeg begynte å tenke på at jeg hadde handlet galt i forhold til Gud. Jeg hadde brukt dette for å vinne en annens kjærlighet og kom i stor konflikt med meg selv og mitt valg, troen. Så jeg fjernet meg gradvis fra det og følte at jeg hadde misbrukt troen., slik jeg tolket situasjonen den gangen.

I dag forstår jeg at jeg nok tok å tolket det hele feil. Tanken på den som skjedde den gangen har alltid rørt ved meg og ikke slippet taket. Da jeg igjen møtte min sønn og så at han var troende, vekket nok mine tanker om at det var veien og gå. Det er vel slik, når en har manglende kunnskaper om hva å tro vil innebære, en ser på det livet en lever og alle de tingene som ut fra Bibelen er synd og tenker at dette blir for vanskelig, dette er noe jeg ikke er verd, i Guds øyne å innlate meg på. Samtidig som en føler at det er så mye en tror en må gi avkall på, ja, der er jo riktig, men samtidig så får en hundre ganger mer igjen. 

Samtidig var det en del ting ved selve praktiseringen slik jeg tolket den og oppserverte den som gjorde at jeg var i tvil. Mye av det bygde nok på sviktende kunnskaper og vurderinger som ikke hadde så mye med hva som faktisk skjedde. Men det var noe som trakk meg mer og mer i riktig retning. 

Kontakten med vedkommende som var den som fikk meg til å ta valget, våre lange diskusjoner om tro, Gud og så videre gjorde at jeg fikk en helt annen forståelse av de tankene jeg hadde gjort meg. Jeg fikk ryddet opp i mye av mine forestillinger og jeg fikk etter hvert et annen syn på mye, et blide som langt klarere sto fram. På mange måter delte vi, rent menneskelig også en del tankesett som var sammenfallende. Og etter en tid så følte jeg at det ble mer og mer klart for meg at frelsen var det eneste rette. Ta imot Jesus.

Prosessen etter på og veien videre har vært spennende og ikke så vanskelig som jeg hadde forestilt meg, og mye av det som jeg følte ville, eller trodde ville bli annerledes var jo helt ubegrunnet. Men du er som et nyfødt barn, og baler og kaver, du går gjennom en modningsprosess og lærer livet på nytt og kjenne. Du er bare ved starten, og har mye å lære og erfare. 

Mange ting jeg før slet med og som var vanskelig før, har jeg lagt i stor grad bak meg. Jeg har en indre styrke som er langt mer trygg og sikker enn før. Selv om hverdagene kan være like vanskelige og tunge som før, så ser jeg at jeg takler mye av det som møter meg som vanskelig på en helt annen måte. Troen har gikk meg styrke til å bære vanskelige tider på en helt annen måte. Du ser på livet med helt andre øyne. Ditt gamle liv har du langt på mange måter bak deg.

Vel, det er ikke som slettet bort, men du tenker med en helt annet utgangspunkt, et annet fokus og en annen form for styrke. Selv om du kan ha dine tunge stunder og perioder. Alt er ikke som å sveve på en sky, bare dans på roser, langt derifra. Du er inne i en lærings og modningsprosess i forhold til din tro. Men du bygger deg gradvis oppover og blir større og større, dette barnet som er født på ny, vokser og lærer. 

Noen ganger snubler det, men karrer seg på beina igjen, noen ganger merker du ditt gamle jeg, andre ganger så er du fylt av en ny, indre glede og styrke. Du endrer deg gradvis og modnes gradvis. Du har endret fokus, du har fokus på Gud. Jeg er glad for at jeg kom dit hen.

Til innhold

Tanker fra juni 2008
Fem år er snart svunnet hen siden jeg skrev om livet i 2003 og mimret meg bakover i tiden. Det er blitt sommer og akkurat i dag og dagene forut har det vært veldig varmt.

 AV VALERIUS 03. JUNI 2008 

Etter et noe omflakkende liv over en god del år, med tanke på da jeg flyttet til Sandefjord har jeg nå bodd her i Nord-Odal siden august 2005. Ikke så rart, fordi her er det stille og fredelig, uten byens mas og jag, og ikke minst den biltrafikken en omgir seg med i mer tettbygd strøk av landet.

Stathelle i Bamble kommune i Telemark har jo fra gammelt av vært et rolig og fredelig ladested, men med tungtrafikken fra og til Langesund er det mye trafikk, akkurat der min mor bor på Kjellestad. Som å bo i en by eller ved motorveien.

Da var det godt å komme hit opp til Knapper i Nord-Odal, ikke minst etter å ha bodd siden januar 1994 i Nedre Eiker i Buskerud, senere i Sandefjord, så Stathelle og Stavanger for så tilbake til Stathelle igjen.

Et liv med hunder
Da jeg kom hit var det tre koselige hunder, og nå per dato er det 9 firbente hunder som fyller vår hverdag, og det stortrives jeg med. Ikke så rart, for jeg har alltid vært glad i hunder. Som barn og ungdom sammen med hundene til min mors bror, onkel Rolf som for noen år siden døde.

Den hunden jeg husker best fra den tiden var Panny og så senere Burgas, en av valpene til Panny. Alle blandingsrase hunder. Da far vår døde i 1962 kom onkelen vår med Panny til oss i Ytre-Nordmannseth i Porsanger, slik at vi skulle ha selskap og på den måten komme over sorgen etter tapet av faren vår, bror min og jeg.

Panny og da også Burgas ble våre følesvenner også da vi flyttet til Rustefjelbma og hjem til mormor, hvor vi ble boende til sommeren 1965, da vi flyttet sørover til Stathelle.

Senere har jeg selv hatt hunder, to yorkshire terriere, som jeg hadde sammen med mor til min datter Jeanette Renée, fram til jeg flyttet sørover igjen i januar 1994.

Lagt en yrkeskarriere bak meg ...
Siden slutten av 1900-tallet har jeg vært uføretrygdet, med kortere perioder i lønnet arbeid. Samtidig som jeg - hva framgår av det jeg tidligere har skrevet - har veldig aktiv i frivillige organisasjoner. Alt dette har jeg de siste årene lagt bak meg.

I dag prøver jeg å konsentrere meg om ting som jeg tidligere har bare i korte perioder fått anlending til å drive med. I tillegg med å ha huset fullt av hunder, bruker jeg en del tid på slektgransking, litt tegning, og vedlikehold av disse websidene.

Organisasjonslivet har jeg lagt på is, og jeg regner ikke med å komme ut i særlig større yrkesaktivt liv. Det lille forsøket jeg gjorde i Sandefjord, bidro til en uheldig økonomisk knekk som jeg enda sliter med. Heldigvis begynner jeg å se enden på det i dag, om det er en del som gjenstår.

Flere uheldige omstendigheter slo til i løpet av noen månders tid, og bidro til at jeg økonomisk måtte leve på et mer eller mindre minimumsgrunnlag i flere år. Det er ikke noe, tror jeg, at de fleste ikke ønsker å gjøre om igjen.

Skilsmisse, kombinert med feile beregninger i forhold til et lite tilbud jeg fikk for å tjene det jeg hadde lov til i forhold til trygden - dengang - og de merutgifter som skulle til for bygge opp en tilværelse fra grunn av etter samlivsbrudd, medførte på kort tid til at jeg gikk i sparebluss.

Lite med materielle ting...
Til tross for noen kummelige år, så hadde jeg livsmotet oppe og har nok aldri den som har vært kravstor i forhold til økonomi. Ikke har jeg vært av de som har drømt om egen villa, bil, campingvogn, hytte på fjellet eller ved sjøen eller begge deler. Mange statussymboler med videre, somvi ser mange andre trakter etter.

Jeg var jo godt opp i årene da jeg forsøkte på et normalt familieliv, da min datter ble født i 1982. Før det hadde jeg levd en omflakkende tilværelse i mange år, og perioder av mitt til da, voksne liv.

Ser jeg tilbake så har jeg vel vært av de som har så og si startet med to tomme hender gjentatte ganger, og det jeg har hatt med meg, eller delvis med er mine bøker, skriverier, tegninger og litt annet. Slik var det jo også da jeg flyttet hit til Nord-Odal, bortsett fra min Mac og en del klær, så besto det meste av bøker, papirer og tegniner, tegneutstyr med mer.

Alt det andre, av mer materielle ting, har jeg latt være å ta vare på, eller ikke sett noen grunn å trakte etter. I løpet av disse årene siden jeg flyttet til Sandefjord, så har også mye papirer og annet blitt kastet. Sekkevis med organisasjonspapirer og lignende, ting som kanskje fortalte en historie, om min fortid, men som vel, tross alt, ligger i arkivet til organisasjonen, vil jeg tro.

Det som i dag er viktig å ta vare på, er slektgranskingen, og en del annet, tegninger og malerier, ting jeg har skrevet og skapt med egne hender, enten i skriftlig form eller som tegninger og malerier. Radioprogrammer som er tapet, og annet jeg har laget av lydopptak, har jeg tatt vare på. Den kreative siden av meg, for å si det enkelt.

Mange detaljer glemt ...
Ser jo også at jeg har forholdsvis lett for å glemme fortidens detaljer. Virker som om andre kan - i detalj, virker det som - fortelle hva den sa og hva en selv svarte fra samtaler år tilbake. Der er for min del stort sett alt slettet, sånt husker jeg ikke, så og si ikke fra dagen før eller noen timer tilbake. Ikke uten å anstrenge meg veldig, og selv ikke da kan jeg gjengi det hele slik jeg føler andre mener å kunne, eller gir inntrykk av at de kan.

Derimot i sånne hovedtrekk kan jeg gi et lite bilde av fortiden, men utrolig mye av deltaljene er slettet, eller kanskje fortrengt. Like greit det, for hva skal en med kanskje ubehagelige detaljer, eller ting som har skjedd - der og da - og hørte den hverdagen til?

Det er vel også derfor at jeg har tatt vare på mye skriverier, papirer mv. som hørte fortiden til, får å kunne finne mer eller mindre tilbake til det glemte.

Lever i nuet og øyeblikket...
Kan nok dvele over fortiden, innimellom, men har prøvd mer og mer å leve i nuet. Ikke er jeg flink til å se framover, planlegge skjeldent for dagen i morgen eller hvert fall ikke uker eller måneder framover, og enda mindre år framover.

Det som skjer får skje, og hvorfor skal jeg ta slike ting på forskudd?

Ikke kan jeg si noen om morgendagen, fordi den kjenner jeg lite til. Så planlegge ferie og andre ting i framtiden har jeg ikke sansen for. Det blir for mye å gå å vente på. Hva om det ikke skulle bli noe av en planlagt ferie, noe som kom i veien og alt måtte endres på?

Ser jeg tilbake, så ...
ser jeg jo at mye av det som eksempelvis har skjedd i løpet av årene, var i liten grad planlagt og bygd på langsiktige vurderinger og antagelser. At jeg i august engang, i 2005 plutselig satt her jeg idag sitter visste jeg lite om en måned forut før det skjedde.

En invitasjon, et besøk planlagt kort tid i forveien, var det som startet det hele. Hvordan det skulle bli, hva skulle skje og at vi giftet oss og har siden levd i felleskap med hundene våre, var ikke noe som vi planla eller hadde der og da forutsett skulle skje.

At jeg på begynnelsen av 2000-tallet skulle dra til Sandefjord var heller ikke planlagt, rene tilfeldigheter som bidro til det. Noen samtaler med en person via Internett, et tilbud og så var jeg der og ble boende der over en tid.

Samme var det da jeg over natta flyttet ned til Stathelle og brukte det som mellomlanding på veien videre til Stavanger. Det var også helt andre tanker og ideer som hadde vært forut for det, og som hadde gjort at ting skjedde litt anderleses enn tenkt i utgangspunktet.

Uansett Stavanger ble det, og en fin tid der med nære venner.

Venner , vennskap ...
Det blir jo også noe tilfeldig og ikke noe varig, dette med vennskap, venner og slik mange har det, at de har knyttet vennskap med noen fra de var barn og så og si til livets slutt, for min del.

Jeg har jo siden barnsspen av måtte følge med lasset, og flyttet flere ganger og på den måtte vende barndomsvenner, lekekamerater ryggen, kanskje ufrivillig.

Så når jeg har forlatt et sted som har jeg som oftest mistet kontakten med de jeg hadde kontakt med, eller i det minste har kontakten blitt redusert. På den måten har en startet på nytt, fått ny omgangskrets, naboer med videre.

Det har nok også bidratt til at den dypere kontakten har vært mindre av, ser en bort fra de en har valgt å dele livet med. De har nok av den grunn fått en større betyding, og har ikke vært et menneske som en har måtte dele med andre. Barndomsvenner og andre nære venner.

Det var noen tanker i juni 2008...
Om du ikke visste det fra før, så har du i det minste fått et innblikk i litt av de tankene jeg gjør meg i dag, og i korte trekk har skjedd siden jeg skrev sist på denne siden.

Har ikke sjekket alle linkene på denne siden. Tror gjerne at noen ikke fungerer lengre, og må eventuelt oppgraderes.

Forøvrig har jeg ryddet litt opp, i selve oppsettet så det fungerer bedre enn hva det gjorde før, håper jeg.

Til toppen