Ytre Nordmannset (Siidavákki) i Porsanger
Er du kommet til Porsanger via Alta, over Skaidi og ned til Olderfjord, eller via Finland, Karasjok eller Kautokein, Karasjok eller Alta, eller fra Øst-Finnmark via Tana eller Karasjok så vil du kunne kjøre videre til Smørfjord og utover mot Honningsvåg og Nordkapp, da vil du passere Ytre Nordmannseth i Porsanger. Et lite stykker før du kommer til Skarvbergtunnelsen. Her ligger den lille bygda Ytre-Nordmannseth som i dag er mer eller mindre avbefolket. Det vil si noen av gårdene er omgjort til hytte eller sesongboplass, og her ser vi på bildet sølvsmia til Juels, før du kjører videre og runder svingen mot horisonten og vil så se Skarvberget og Skarvbergtunnelen. Før dette ligger Hønsa.
I forgrunnen ser vi skjæret, og naustet nede ved fjæra, til min bestefar og senere også vår hjem, etter at vi flyttet hit på slutten av femtitallet etter at faren vår overtok hjemplassen sin.

Her ser vi et kartutsitt som viser hvor Ytre Nordmannset ligger i Porsanger. Vi har med andre ord passert Olderfjord, hvor bl.a. veiene møtes fra Lakselv, Alta, Hammerfest. Er kommet til Olderfjord eller Leaibevuotna, som det samiske navnet er på bygda. Vi kjører videre nordover og kommer til Smørfjord eller Smiervuotna på samisk. I Smørfjordeidet kan en ta veien over til Kokelv og videre til Havøysund.

Vi velger å fortsette videre nordover, og kommer til Smørfjord, som nevnt, passerer Brennelv, Alkeberget, før vi kommer til Seljenes og så til Indre Nordmannset. Vi har da passert Langneset, og når vi runder Torvneset så kan vi se Ytre Nordmannset.

 

Her ute i Ytre Nordmannset bodde bosatte min farfar og farmor. Det hadde bodd folk her før dem, ja, det fortelles at det skal ha bodd folk her ute langt lengre tid tilbake. At det var havn her og på gamle kart skal denne plassen være nevnt. Folk sier at det skal hvis nok ha vært skog her helt ned til fjøresteinene. Det er godt mulig fordi det finnes en masse tuer over det hele der der ikke er dyrket mark, noe som tyder på at det har vokst trær på disse nå, nakne slettene.

Dette bildet er tatt fra berget i forgrunnen, som er på mange måter et skille mellom gården vår og naboens. På femti og seksti tallet bodde det tre familier her ute, fordelt på tre gårder. Gården vår grenser mot elva vi kan se et glimt av i forgrunnen og en elv på andre siden av fjøset og strekker seg opp til ovenfor berget på oversiden av husene. Før sto det også en løe eller sjå nede ved veien, på andre siden av innkjørselen opp mot huset. Det lille tilbygget i gult bygda min far kort tid etter at vi flyttet hit ut.

Vi flyttet fra Ytre Nordmannset i løpet av 1962 etter at faren vår døde i februar 1962. Også besteforeldrene våre flyttet inn til Olderfjord fordi de ble etterhvert tungvindt for dem å bo her ute. På tilsvarende måte har alle de som bodde her flyttet fra den lille bygda. Da vi flyttet hit, så var det så vidt kommet i gang med å bygge veien utover fjorden. En vei som den gangen skulle gå til Repvåg hvor en da skulle kunne ta ferge fra Repvåg og til Honningsvåg. På den tiden gikk det enda ferge fra Russenes, litt hitenfor Olderfjord.


I dag kan du kjøre helt ut til Honnningsvåg og videre til Nordkapp og andre steder der ute, men da vi bodde her ute, var det knapt vei til Seljenes. Veien var dårlig og så og si ikke kjørbar. Etterhvert hadde de begynt stykkevis å bygge vei fram til Hønsa og Skarvberget og i løpet av den tiden vi bodde der kunne en kjøre med lastebil og arbeidsmaskiner helt ut til oss, mens vanlig personbil kom ikke lengre enn til innafor Alkeberget. Strekningen mellom Smørfjordkrysset (der du tar av til Kokelv og Havøysund) er det 13, 6 km til Ytre Nordmannset. Kjører ned til Brigsnes som skiller Olderfjord og Smørfjord kommer en ned til det gamle internatet vi bodde på som barn, vi som bodde fra Seljenes og utover, og måtte gå på Smørfjord skole. Skolen lå litt lengre ute, før du kom til Berstad og Gamnes på Bringsneset.

Her ser vi Russeleva kommer nedover fra Storvannet og Russefossen. Det var her det fortelles at de ikke tok vann fra denne bekken før mine besteforeldre flyttet hit ut. Dette fordi de mente at de lå russelik i Russelia hvor elva kom ned i en stor foss Skarvberget. Vi ser fjøset som fortsatt står den dag i dag her ute. Selve gammelhuset som ble bygd opp igjen etter krigen av materialer fra bl.a. tyskerbrakker, ble revet mot slutten av åttitallet, begynnelsen av nittitallet engang. På nordsiden av huset bodde mine besteforeldre etter at vi flyttet hit ut. På den andre siden var det en stor stue vend ned mot sjøen og egentlig to soverom på oversiden. Det soverommet nærest tilbygget ble gjort om til kjøkken og min far bygde på huset for å få soverom til dem to. Broren min hadde soverommet ved siden av kjøkkenet, vis a vis besteforeldrens soverom. En gang skilte de to delene av huset med en trapp opp til loftet, som strakte seg fra den ene enden av huset til den andre. Du kunne så vidt stå oppreist om du var lav nok, men for oss ungene var det ikke noe problem.

I gangen hadde vi telefon, men strøm var det ikke innlagt, det fikk vi senere.Vi ser Torvnesset hvor også det var bygd en molo for å ta av for de værste været når vinden sto inn bukta og skjæret. Det var også rett utenfor her, ute i fjorden at de to elste brødrene til faren min kullseilte og begge to druknet, den 6. juli 1933. Det var brødrene Gunnar Fredrik (født 27. juli 1917) og Anton Wilfred (født 4. april 1918) Nilsen som druknet denne dagen. Den elste av dem nesten 16 år gammel og den andre litt over 15 år gammel.

De gamle brukte å fortelle at det kunne blåse så kraftig at småstein sto ut fjorden. Det var kanskje litt overdrevet men husene måtte festet over taket med vaier nedgravd i bakken for ikke å bli tatt av vinden. Både biler, store kompressorer, busser og campingvogner har blått av veiene her ute, når værer har vært som værst, så vel sommer som vinter. Rett over fjorden kan vi se over til Kjæs og Brenna og videre utover på østsiden av fjorden.

Bildet er tatt fra det som vi kalte for Lekeberget, som på en måte laget en grense mellom de dyrkede jordlappene på overersiden av veien utover til Repvåg og senere Honnningsvåg. Lekeberget var en liten berghylle hvor vi unger syntes det var morsomt å leke i. Den var kanskje på sine steder litt høyere enn en voksen mannshøyde. Fra denne siden av berget hvor bildet er tatt hadde en også laget røkeri, en kanala bygget opp av treverk og torv som gikk opp på toppen av berget og hvor en nederst fyrte opp med einer og annet og hang laksen som skulle røkes i denne anretningen. Røken gikk gjennom denne og sivet ut på toppen av berget.

I gamle dager så fortelles det at brødrene til faren min kunne fange fisk i Russelva med striesekker. Det tok ikke lange tiden før de hadde sekken full av fisk, ble det fortalt. Da vi var barn drev vi også å fisket oppigjennom myrkulpene og oppe ved Storvannet, men det var nok langt mindre fisk å få enn slik det ble fortalt fra vårs fars barndom og lengre tilbake.

Her ser vi hvordan Russefossen stuper nedover fjellsiden i Russelia og rett nedenfor, på sletta ligger Storvannet. Et vann som var populært å bade i om sommeren når temperaturen i sjøen ikke var så varmt at det var badevær. Vi ser også her at Russeelva renner ut i fjorden. Det fortelles at også herfra skal et av sagnene om Veiviseren være fra, og jeg husker min farmor brukte å fortelle om russerne som ble lurt utfor fjellet ved Russefossen. Når det var fjæresjø om simmeren lå den en fin sandstand utover som var attraktiv som badeplass i min barndom og senere.

Ser er videre bortover fra Russefossen går fjellet i en halvsirkel rundt det flate landskapet. Her oppe ligger myrene og vi får et glimt nederst i billedkanten av Russeleva, og vi kan se den andre elva i øst kommer ned fra fjellet. Det er også opp den lia et en bruker vansligvis å gå opp, når en skal opp på fjellet, og videre innover vidda. Midt på fjellet og nesten øverst kan en at fjellet tegner et ansikt i fjellsiden. Selv som barn har jeg vært her oppe på fjellet og mange ganger senere. Både gått opp og ned fjellsiden og fulgt den utover mot Hønsa. Har også sommer som vinter gått over fjellet fra Smørfjord/Brennelv og helt hit ut for så ta turen ned til vår eiendom.

Minnes engang da vi var unger at vi ble lurt av en same å gå helt opptil fjellsiden for å få noe tørka reinkjøtt som han sa han hadde i en ryggsekk der oppe. Vi, ungene, med nabogutten dro oppover og valfartet hele området uten å finne noen grå ryggsekk. Da vi kom anpusne og slitne ned igjen med skuffelse i blikket, lo samen godt, men det ble da likevel litt tørka reinkjøtt på oss som trøst.

Mange av reindrifts samene som hadde sin sommerboplass i Smørfjordeidet eller ute i Honningsvåg stakk ofte innom oss, enten for bare en prat eller for å bli fraktet videre utover fjorden til Repvåg eller andre steder. Det var også på denne tiden av året ofte store reinflokker i området her og helt ned til fjæresteinene. Vi unger hadde jo morro av å prøve å jage reinen slik at de kom ned i fjæra og la på svøm. Tror nesten det var kun engang at vi greide det, for som regel så snudde reinen og løp heller langs fjæra eller opp igjen, enten nordover eller sørover eller tilbake til fjellet.

Fikk du ikke ledereinen med på det, var det som regel nytteløst.

Her oppe hadde vi også torvmyrene, og vi kan se enda de mørke flekkene hvor vi gravde ut torv som vi tørket og brukte som brensel. Skulle du ha bjørkeved måtte du lengre opp eller utover fjorden til enten Indre eller Ytre Sortvik som lå på andre siden av Skarvberget. Da måtte du bruke båt for å komme dit ut.

Her ser vi fra huset og over mot naboene, vi ser bare et lite glimt bak det store berget som skilte oss fra naboene. Det var besteforeldrene til nabogutten som bodde i det huset lille vi ser av nabohuset med tilhørende fjøs. Foreldrene hans hadde bygd hus ovenfor besteforelrene, akkurat i skogkanten. De høye fljellene som omgav der vi bodde slaket ut i årrygger og det var ikke så bratt oppover slik det var fra der vi bodde. Vi ser også veien som kommer rundt Torvnesset. Da vi bodde her ute hadde de så vidt begynt med å få bygget vei rundt Torvnesset. Akkurat her på flatene hvor veien går var det veldig myrlendt og engang husker jeg en bulldoser hadde kjørt seg fast i myra og det hadde mye arbeid med å få den løs. Vi unger brukte vinterstid , å ake på kjelke ned mot oss, fra toppen og nedover mot fjæra.

I det lille søkket på jordet, noe hadde vi en brønn hvor vi brukte å sette det av matvarer som skulle holde seg kjølig. Det var myrlent å ofte var det vann her. Det gjorde at temperaturen var lav og de hadde bygd en slags brønn som fungerte mer eller mindre som en form for kjøleskap. I tillegg til jordkjelleren var det en fin plass å oppbevare melkeprodukter og annet for at det ikke skulle surne så fort.

Selv om vi fikk innlagt støm så tror jeg vi aldri hadde kjøleskap eller fryseboks den tiden vi bodde her ute.

Fjøset skal så langt jeg vet forstatt stå der det står på bildet. Det var enda såpass i stand at det var ikke nødvendig å rive det, slik det var med selve huset. På oversiden av fjøset, i møneveggen sto det også et utedo. Mellom fjøset og selve huset var det også en sjå, men den ble ble revet eller uværet tok deler av den slik at den måtte rives til slutt. Faren min hadde påbegynt byggingen av et bedre utedo på nerveggen, mot fjæra, men kom ikke lengre enn til å ha begynt med grunnmuren.

Vi fikk også innlagt vann etter hvert, ved å grave grøft fra elva og ned mot huset og få langt slange fra lengre oppe i elva og ned til huset fikk vi innlagt vann. Så pass at en fikk hvert fall kaldt vann. Fortsatt måtte vannes varmes på vedkomfyrene, så vel hos farmor som hos oss. Klesvasken foregikk litt nedenfor fjøset i elva. Her var det også laget en liten bru over elva.

De som har lest novellen min, "Pisspotta" vil nok kjenne noe av naturbeskrivelsene fra akkurat Ytre Nordmannset, for det var herfra jeg tok mitt utgangspunkt for novellen, om ikke i deltalj men i store trekk.Den tiden vi bodde her ute hadde vi kyr, sauer og høns og vi dyrket poter, neper og gulrøtter i tillegg til det havet gav. Farfar hadde laksenot utenfor nesset ved Hønsa og her dro han og faren min laks når det var sesong for det. Ellers så var det nok av fisk å få ute i fjorden.


Da er det naturlig å ta en tur ned til fjæra hvor mye av arbeidet som var knyttet til havet foregikk. Vi ser at innmot naustet nede ved fjæra ligger faktisk den gamle spissbåten som farfar hadde, da han enda levde, og senere var brukt av slekta og andre som var her ute om sommerne. Naustet fugerte også som redskapsbod for fiske utstyr, garn med videre. Ute på skjæret sto det en firkantet støpt kar, som ble fyldt opp med vann og barkebiter, og så fyrte en oppunder dette karet slik at det hele ble til en brun grøt mer eller mindre. Så var det å få fiskegarnene opp i karet for at garnet skulle bli farget. Karet sto midt på skjæret men er revet, se bildet under. Farfar hadde også to gamle åttringer som sto helt innved gresskanten og gjærdet som gikk ned ved fjæra. De sto der enda da vi flyttet fra Ytre Nordmannset, men jeg er blitt fortalt at mange, mange år senere tok vinterstormen først den ene så den andre båten. Den ene av de to, hadde også overbygg slik at en kunne være le for vinden, eventuelt overnatte ombord når en var på havet.

Forøvrig var det på denne siden av skjæret at båtene lå fortøyd, vår egen båt som da vi flyttet sørover fikk fraktet ned til Stathelle og Telemark på midten av sekstitallet engang. Bror min og jeg flyttet jo sørover sommeren 1965.

Det var oppe ved jordene ved huset at vi en vinter syntes det var så utrolig morsomt å bli kastet nedover jordene med vinden. Etter hvert så ble vinden bare sterkere og sterkere og til slutt, fortalt de voksne senere at vinden var oppi orkan styrke.Bror min og jeg søkte ly på nedsiden av dette naustet og det var også her at han i spissbåt og påhengsmotor kom innover og fikk reddet seg i land med nød og neppe. Rett nedenfor naustet og i le av det. Vinden blåste ned fra fjellet og kom i enorme kast nedover mot husene og jordene og ut fjorden.

Sjøen sto hvit utover og himmelen var svart som natta, langt mørkere enn det vi kan se her på blidet. Vi så han som kom fra Sortvika ute ved moloen og kom innover fra Skarvberget. Først opp på toppen av en bølge for så forsvinne i en bølgedal og bli borte i evigheter før vi så han dukket opp igjen. Vi forsto at nå var det alvor og ikke lengre noe lek som i begynnelsen. Følte oss likevel trygge bak nausteveggen og i le av vinden som kom ned fra fjellene.

Hvem som oppdaget at vi var blitt borte og så at vi var nede ved fjæra, vet jeg ikke, men det kan hende det var farmor eller farfar, hvert fall kom de voksne så fort de kunne nedover for å få oss hjem. Det var umulig for oss å greie det. Snøen som lå dyp, var blitt i løpet av kort tid til sørpe og vi måtte vasse i den opptil skrittet noen steder. Ja, det var mange ganger ikke mulig å stå oppreist. Fra naustet og opptil veien som vi ser her på bildet, gikk det ganske greit. Om vi måtte gjøre flere forsøk fordi vi ble kastet tilbake av vinden. Heldigvis var det gjerde ned mot fjæra som ville ha fanget oss opp om vi hadde blitt kastet så langt tilbake.

Det var tre voksne mannfolk, han som kom inn med spissbåten, pappaen vår og farfar, i tillegg til mormor og mamma.Det var faren vår som gjorde flere forsøk på å komme over veien slik at han kunne ta i mot oss der vi kom sammen med en av de voksne. Vi måtte lenke oss sammen og forsøke å dra oss over, eller krabbe over. Veien som var delvis der, var det bare speilholke på og full av vann. Så det skulle ingenting for å miste festet i de vindrossene som kom. Det gjaldt å nå over før ei ny rosse kom.

Vet ikke hvor lenge vi holdt på, men det tok sin tid og til slutt var vi alle på den andre siden av veien. Da var det å begynne å vasse oppover mot huset og komme seg velberget i hus. Gjennomvåte som vi var kom vi oss inn og det ble fyrt ekstra godt for å få oss tørre.

Som vanlig når det var uvær, hørtes det ute som om en foss som dro forbi husveggene. Vi som lå med ytterveggen opp mot fjellsiden, husker hørte godt hvordan vinden tok tak i huset når det var sterk kulig eller storm, eller slik som denne ettermiddagen orkan styrke. Det er hvert falll, hva jeg selv husker første gang jeg opplevde sikkelig orkan.

Det var bare et av mange minner fra Yrre Nordmannset i Porsanger.

Knapper den 6. august 2008

Med vennlig hilsen

Valerius Hildonen-Nilsen

Her kan du se flere bilder med mer far både Porsanger, Friarfjord og Tana og også noen lyd- og billedopptak

 

Tilbake til innholdssiden